Kaster vi stein i glasshus når vi kaller forfatterne selvopptatte?

At virkelighetshungeren har rammet Skandinavia, er gammelt nytt. Høsten 2016 tok Aftenposten, med hovedanmelder Ingunn Økland i spissen, på seg jobben som faktasjekkere i kjølvannet av utgivelsen av Vigdis Hjorths Arv og miljø. Det resulterte i en ny debatt rundt virkelighetslitteraturen.

«Den nyskapende fasen er forlengst forbi, og virkelighetslitteraturen truer med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater og selvopptatte bekjennelser», skrev Økland i Aftenposten, og mente litteraturen var på villspor.

– Svarer til et behov i tiden

Kulturredaktør Ane Farsethås skrev i Morgenbladet høsten 2016 at det spesielle ved denne debatten, er at den handler om en kultur som hevdes å være et speil for vår tid, men som ingen vil vedkjenne seg. At litteraturen tar tidens kommunikasjonsformer opp i seg og vrenger på dem, er ikke noe nytt. Det gjorde litteraturen på 1700-tallet også, med brevformen eller reiseskildringen, ifølge Farsethås.

«[Karl Ove] Knausgård og [Tomas] Espedals store suksess tyder på at denne litteraturen svarer til et behov i tiden som vanskelig kan sees løsrevet fra oppkomsten av realityserier, true crime-mysterier og alle slags selvbekjennende blogginnlegg», skrev litteraturforsker Frode Helmich Pedersen ved Universitetet i Bergen i en kronikk i Aftenposten samme høst.

Det begynner å bli en stund siden 2016. Disse eksemplene danner likevel et fint bakteppe, fordi de alle har en fellesnevner: folks medievaner.

Nye medievaner påvirker lesemåten

Den svenske forfatteren Stig Larsson har vært et forbilde for mange skandinaviske forfattere. Han anses som en sentral figur når det gjelder skandinavisk selvfremstilling. I 1997 kom hans Natta de mina ut, diktsamlingen hvor han ville skrive dårlig poesi og selvbiografisk – såkalt antilitteratur.

Flere danske forskere har de siste årene ment at vi ser en ny strømning i litteraturen som kan dateres tilbake til 1990-tallet. To av dem er Stefan Kjerkegaard og Anne Myrup Munk ved Aarhus Universitet. De skriver i boken Millennium – nye retninger i nordisk litteratur at litteraturen endrer retning mot slutten av 1990-tallet, mot nettopp det Larsson ville kalle antilitteratur.

«Det betyr ikke at all litteratur fra da av er selvfremstillende og autofiktiv, men det resulterer ikke desto mindre i at størstedelen av litteraturen deretter blir lest slik», skriver de.

Her kommer media inn: Litteraturhistorien alene er ikke nok for å forklare dette. Det må ses i lys av at våre medievaner endret seg drastisk, mener de, med nye medier som for eksempel internett.

Selvopptatt litteratur i en selvopptatt kultur

Den danske litteraturforskeren Jon Helt Haarder mente allerede i 2004 at mediene påvirket hvordan skjønnlitteraturen ble lest. Avsenderforhold smitter over fra andre medier, som film og tv, og en ny interesse for forfatteren oppstår. Det gjør at forfatteren leses tett sammen med verket sitt, enten det er forfatterens intensjon eller ikke, fordi leseren er vant til det fra andre medier.

De nye forfatterne representerer ikke bare en ny generasjon forfattere, men en ny generasjon mediebrukere. Det er symptomatisk å tenke at det bare er de yngste forfatterne som skriver om seg selv. Er det fordi de skriver om problemstillinger som den eldre garde ikke kjenner seg igjen i?

Redaktør Preben Jordal i litteraturtidsskriftet Vinduet mente i 2016 at den nye generasjonen forfattere, eksemplifisert med Kenneth Moe og Linnéa Myhre, ikke hadde lest nok før de begynte å skrive, i motsetning til Knausgård og Espedal.

«Man må ha mer enn seg og sitt eget å spille på. Det er ikke bra hvis den nye litteraturen bidrar til at vi får en enda mer selvopptatt kultur,» sa han til Aftenposten.

Moe vant Tarjei Vesaas’ debutantpris i 2015. Hva er det som gjør at nyere, yngre forfattere kalles selvopptatt, mens eldre, mer etablerte forfattere som Dag Solstad omtales som innovative når de gjør akkurat det samme?

Godt forberedte forfattere

I 2017 kom Oppdateringar frå lykkelandet – røff guide til samtidslitteraturen av litteraturkritiker Marta Norheim ut.

«Ein skal lese uvanleg vrangt eller temmeleg snevert om ein ikkje ser at den nye litteraturen har vesentlige ting å kome med. I skuggen av den såkalla ‘virkelighetslitteraturen’ spirer og gror ein litteratur som i høg grad interesserer seg for det verkelege, men på ein annan måte», skrev hun i Aftenposten like før jul.

Norheim deler ikke inntrykket Preben Jordal sitter med.

«Landet har neppe hatt forfattarar som har førebudd seg grundigare for oppgåva enn dei aller nyaste: dei har studert litteraturviskap på universitetet, eller dei har gått på skrivekunstakademi, forfattarskular eller folkehøgskular. Mitt bestemte inntrykk er at dei lærer meir der enn å velte greiene sine ut på papiret.»

Å iscenesette seg selv

Moe har tatt forfatterstudier. Det har også Ingvild Lothe. Hun brakdebuterte på Kolon Forlag i 2016 med diktsamlingen Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt. I tidligere, uformelle utgivelser er tekstene korte og ligner Twitter-meldinger. Man finner flere av disse på Lothes Twitter-konto. De går også igjen i senere utgivelser, i ulike varianter.

Selvfremstilling er ikke forbeholdt litteraturen, skal vi tro litteraturforskerne Mads Bunch og Poul Behrendt. Etter sosiale mediers inntog i hverdagen, har folk flest en mulighet til å fremstille seg selv foran et større publikum som de ikke hadde før. Vi laster oss selv opp på disse medieplattformene hele tiden, publiserer bekjennelser og bilder. Skillet mellom privatpersoners selvfremstilling i sosiale medier og selvfremstilling i skjønnlitteraturen går ved hva som fremstilles.

Privatpersoner forteller bare den positive versjonen, mens litteraturen også skildrer skyggesidene. Dessuten har forfatteren en språk- og formbevissthet som overgår det man finner i selvfremstillinger i sosiale medier. Dermed overholdes kunstens forpliktelse til å skildre mennesket i alle dets nyanser.

Kanskje finner vi virkelighetslitteraturen ubehagelig fordi den sier oss mer om oss selv enn vi vil vite?