Kjeksfaktor

Vi har fått beskjed om å møte opp på baksiden av det runde, røde. Huset vi til vanlig vandrer inn og ut av med den største selvfølgelighet. Huset som egentlig er vårt, har nå adgang forbudt for alle uten UKEfunk-bevis hengende rundt halsen. Men vi slipper inn likevel, litt på nåde og tett fulgt av pressekontakten. Vi trår forsiktig inn i Daglighallen, og et mylder av mennesker møter oss. De løper frem og tilbake, roper og skriker til hverandre. Det ser ut som et fullstendig kaos, men dette er egentlig et velsmurt maskineri, der det meste er timet og tilrettelagt i ekte Olsenbanden-stil.

– Ja, alt er egentlig veldig godt planlagt. Vi har et stramt tidsskjema, men så lenge vi klarer å følge det, blir det sjelden problemer, sier Synne Grønvold.

Hun er skiftleder i forpleiningen, og skal sørge for at alle UKEfunker på jobb får lunsj og varm middag, og at de i tillegg alltid har kaffe og snacks tilgjengelig.

– Og så har vi et kosehjørne. Der kan man stille seg opp hvis man trenger en klem, og det er det mange som trenger når de jobber så mye.

Synne viser oss inn til forpleiningsrommet. Atmosfæren kan ikke fornektes, her er det koselig! Myke sofaer, på bordet står det oppkuttet frukt, nøtter, sjokolade, kjeks og en kanne rykende varm kaffe. På veggene henger det fargeglade tegninger og plakater med oppmuntrende ord.

Aldri nok saus

Synne er blid, men stresset og løper mens hun snakker. Det er trønderfest i Dødens Dal og derfor starter middagen tidligere enn den pleier.

Foto: Øyvind Aak, Under DuskenDU ER GO`: Hyggelige ord på veggen i forpleiningsrommet.– Vi mangler sleiver. Hvor i all verden har det blitt av alle sleivene?

Dagens middag serveres i Strossa og på menyen står poteter, fiskekaker, salat... og saus! Skuespillerene fra årets UKErevy er de første i matkøen.

– Oi, det er saus i dag!

Skuespiller Hege Hvattum er overrasket.

Foto: Øyvind Aak, Under DuskenDAGENS MIDDAG: Hyggefunk Karl Olav Kristiansen serverer UKEstaben fiskekaker og poteter.– Da kan vi jo ikke synge den sangen lenger.

Hun refererer til det mye omtalte nummeret i årets UKErevy, en sang som handler om at man aldri får nok saus til maten.

Det skal imidlertid vise seg at sangen ikke trenger å fjernes fra reportoaret. De ansvarlige for middagsserveringen i Dødens Dal ringer Synne. Tomt for saus.

– Og så har SiT som lager middagen allerede levert bilen de bruker til å frakte maten rundt, så da blir det ikke noe mer saus. Det er litt dumt, men samtidig er det jo veldig ironisk, ler hun.

Klemming og koordinering

Synne noterer på whiteboardet som viser oversikten over antall middagsporsjoner og ulike allergier blant UKEfunkene.

–Vi er ni skiftledere til sammen, og vi har alltid med oss tre-fire hyggefunker på vakt. Min jobb er egentlig å sørge for at alle får mat. Det er mye koordinering og logistikk.

Hun må holde oversikten over hvor mange som skal ha mat, når de skal ha det og ikke minst om det er noen som har allergier eller lignende.

– Jeg må også passe på at alle hygieneregler blir fulgt. Det hadde jo vært ganske synd om vi hadde matforgiftet hele UKEstaben.

Synne ler. Det gjør hun egentlig hele tiden. En hyggefunk kommer inn i rommet.

– Velkommen på jobb, Dag!

Synne hilser alle som kommer innom med et stort smil.

– En viktig del av jobben min er å oppmuntre og motivere de som stikker innom. UKA er jo frivillig arbeid, og da kan ikke jeg være en stressa bitch som står her og er sur når folk kommer for å slappe av og hente energi.

– Blir du virkelig aldri stresset og sur?

–På utsiden virker det nok som jeg alltid har kontroll, men på innsiden kan det være litt kaos noen ganger. Stresset gjør meg nok aldri sur, men jeg kan være litt streng i blant, særlig når ting går litt for sakte, men det ordner seg alltid. Hyggefunkene er så flinke og alle står på hundre prosent hele tiden.

Synne fyller opp skåler med kjeks.

Foto: Øyvind Aak, Under DuskenKAOS I SYSTEM: Synne oppdaterer oversikten over dagens middagsservering.– Det skal alltid være mye kjeks. Det er viktig synes jeg.

Det mener Pia Wøien og Nora Sørbye også. De jobber som henholdvis Resturantsjef og Huskoordinator under UKA.

– Dette er et fantastisk tilbud. Hadde det ikke vært for kjeksen her hadde det ikke vært noe UKA, tror jeg, sier Pia.

Nora er enig.

– Så vidt jeg vet var det ikke noe fast forpleiningsrom under UKA-09. Det er veldig bra at vi har det nå. Det er fint å vite at det finnes et sted man alltid kan få mat hvis man begynner å gå tom for energi. Det redder mange, sier Nora.

Kjeks til folket

Synne spinner rundt som en Duracellkanin. Tømmer søppel, rydder, snakker i telefonen og deler ut klemmer.

– Dere må ikke ta bilder her ennå! Jeg må rydde først. Det pleier å være veldig rent og pent her altså.

Det kommer en jevn strøm av UKEfunker innom forpleiningsrommet. Noen har dårlig tid, andre legger seg nærmest ned på sofaen og benytter sjansen til å slappe av mellom slagene.

Thomas Bruun stormer inn i rommet og hiver seg over kjeksskålen.

– Jeg kom plutselig på at jeg skulle jobbe i dag, så jeg har ikke fått spist noe.

Thomas jobber som barsjef i Storsalen under UKA, og anslår at han vil legge ned omtrent 100 arbeidstimer bak tappekranene innen festivalen er over.

– I dag skal jeg se revyen to ganger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett den nå.

– Begynner du å bli lei?

– Nei! Nå kan jeg den nesten utenatt. Det ser kanskje litt rart ut når jeg står bak baren og synger med av full hals, men det får gå.

Han tar barens pengekasse under armen og løper ut igjen.

– Ser dere hvor fort kjeksen går eller?

Foto: Øyvind Aak, Under DuskenMATLEVERANSE: Dag Einar Monsen og Synne Grønvold sørger for at UKEfunkene i Dødens Dal får matpakker i dag også. Synne løper bort til skapet for å hente ut nye pakker.

– Jeg er faktisk veldig streng på akkurat det. Det skal alltid være fullt. Jeg sier til medarbeiderene mine at de skal late som de er verdens rikeste og at de derfor kan gi bort uendelig mye kjeks, og det kan de jo! Og så ser det jo ikke pent ut når det er lite i skålen, ikke sant. Det skal bugne.

Synne setter seg ned et lite øyeblikk, men spretter straks opp igjen når hun ser at det begynner å bli lite kaffe.

– Blir du ikke sliten?

Synne tenker litt.

– Nei, egentlig ikke. Det er jo så gøy! Vi har lange vakter når vi først jobber, men jeg føler at vi er mange nok, så vi blir ikke overarbeidet. Jeg er her egentlig ganske ofte selv om jeg ikke har vakt også. Det er så koselig, og da kan man hjelpe til litt der det trengs, men uten å ha det store ansvaret.

Hyggefunk Ane Tefre Eide nikker.

– Det er klart at det tar veldig mye tid, men jeg ser ikke på dette som en jobb i det hele tatt. Det er så sosialt og koselig å være her.

– Hva med skolearbeidet da?

– Det går sikkert bra. Jeg har jo hele november, svarer Synne.

Du vet den følelsen

Det går mot slutten av vakten for Synne, klokken er snart 18 og hun har vært på jobb siden åtte i morges. Likevel skal hun rett på trønderfest.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg orker alt, men akkurat nå er UKA livet mitt, jeg har lyst til å være med på alt hele tiden. Og det er nå jeg har sjansen.

Jeg spør henne om den myteomspunnete «UKEfølelsen», hva er det egentlig?

– Det har jeg faktisk tenkt ganske mye på, sier Synne.

Hun smiler.

– Det er liksom følelsen av at dette er min festival. At jeg er med, at jeg bidrar. Jeg husker første gang jeg fikk den. Det var 6. oktober, den første UKEdagen. Jeg skulle ta bussen hjem fra skolen, og så at det var små UKEflagg foran på bussen. Da gikk det opp for meg at dette er skikkelig stort, og jeg ble velig stolt av at jeg er en del av det. Da fikk jeg UKEfølelsen.