Kjønnsubalanse i lederstillinger

Programmet «Kunstens kvinner» er et samarbeidsprosjekt mellom de største arbeidstakerorganisasjonene i Kultur-Norge. Norsk teater- og orkesterforening, Norsk Filmforbund og Norske film- og tv-produsenters forening er noen av initiativtakere. Målet er å utligne kjønnsforskjellene i norsk kulturledelse. 1,5 millioner har blitt bevilget til programmet. Leder i norsk filmforbund Cecilie Priscilla Nordseth er koordinator for prosjektet.

– Forhåpningene til dette programmet var å lære kvinner med kunstutdannelse til å lede en stor bedrift eller institusjon innenfor sitt fagområde. 7 av 17 deltagere som ble ferdige i 2009 har gjort dette og det er vi strålende fornøyd med, sier hun.

Hun legger til at alle deltagerne hadde tidligere ledererfaring og hadde et godt grunnlag også før de begynte på lederutviklingsprogrammet.

– De som var med i første runde har bare positive tilbakemeldinger, og har også dannet et viktig nettverk som de holder kontakten med, forklarer Nordseth

Underrepresentert

Kvinner er underrepresentert i lederstillinger, spesielt i kulturfeltet. Ifølge Statistisk sentralbyrå blir det stadig flere kvinnelige ledere, men likevel er færre enn en av fem toppledere kvinner. I Norge er kvinneandelen kunstneriske ledere kun 23 prosent. Astrid Kvalbein er musiker og stipendiat ved Norges Musikkhøgskole. Hun tror en av årsakene til at kvinner er underrepresentert er det at man tror de eksepsjonelle utøverne som kommer seg opp og frem, uavhengig av kjønn Kvotering vil ikke nødvendigvis få frem de beste utøverne.

– Det er vanlig å høre at for å komme seg frem i kunsten er man nødt til å være en ener. Dette innebærer egenskaper som ofte er heftet til menn. Det kan være en grunn til at man vegrer seg mot grep som likner kvotering, sier Kvalbein.

Kvalbein forteller at menn historisk sett har blitt definert som flinkest. Så godt som  alle komponister omtalt i musikkhistorien er menn, og man har hatt få kvinnelige «genier».

– Man kan ha forståelse for kjønnskvotering innenfor andre områder, hvor kvinner kan bidra med nye perspektiver. I kulturlivet ser det ut til å være annerledes. Man vegrer seg mot å kvotere inn kvinner utelukkende på grunn av et likestillingsprinsipp, vi vil alltid ha den ypperste utøveren, sier hun

Om kultursektoren i sin helhet sliter med underrepresentasjon av kvinner, ser det likevel ut til at likestillingen har kommet langt. Selv om kvinner er marginalisert på mange områder, er de godt representerte i det politiske bildet og i kulturinstitusjonene.

– Jeg tror alle konkrete grep er bra. Det finnes veldig mange kvinner som er organisatorer, men få kommer til topps. Det er fortsatt mye å hente, sier Kvalbein

Likestilling

Doktorgradsstipendiat Siri Øyslebø Sørensen forsker på likestilling i bedriftsstyrer. Hun sier mye av forklaringen ligger i nettverksbygging.

– Både formelle og uformelle nettverk er viktige når det kommer til lederrekruttering. Selv om det ikke er helt stuereint å dyrke «gutteklubber» lenger, finnes de. Ledelse har dessuten vært kulturelt forbundet med maskulinitet, sier Sørensen.

Videre sier hun at arbeidsdelingen i hjemmet fortsatt er en avgjørende faktor for kvinners karrierevalg.

– Kvinner tar ofte ut mesteparten av foreldrepermisjonen og dermed blir de borte fra jobb i lengre perioder. I mellomtiden blir de forbigått på karrierestigen. Det er også fortsatt slik at mange kvinner tar en større del av husarbeidet, og dermed blir det umulig å ha med en jobb som krever så mye som lederstillinger ofte gjør, sier hun.

Hun mener likestillingstiltak er positive for den kvinnelige deltakelsen i arbeidslivet. I det private næringslivet har denne typen programmer vært vellykkede.

– Tiltak rettet spesielt mot kvinner har vært en ganske utbredt måte å jobbe for likestilling i næringslivssektoren. Intensjonen med slike programmer er å styrke kvinnenes muligheter, og i mange tilfeller lykkes de nok med det.

Sørensen forteller at organisasjoner som NHO rapporterer om positive resultater av sine programmer i form av at flere kvinner får tilbud om lederjobber og styreverv.

– Kvinnerettede tiltak bidrar til å synliggjøre en vilje til å endre på kjønnsubalansen, sier hun.

Hun tror slike programmer er nødvendige mange steder, ikke minst for å skape bevissthet omkring likestillingsproblematikken. Likevel mener Sørensen at programmer utviklet utelukkende for kvinner kan medføre en ansvarsfraskrivelse,

– «Kvinneprogrammer» kan legge ansvaret for skjevheten over på kvinnene, ved å si at det er de som mangler kompetanse eller motivasjon. Jeg skulle nok gjerne sett at menn i like stor grad ble ansvarliggjort.