Klein vorspielstemning med Paperboys
Paperboys-konserten var som et vorspiel der ingen i utgangspunktet kjenner hverandre. Klein stemning i begynnelsen, og klemmer og dansing utover kvelden.
Det var en god kveld for hiphoperne i går, tirsdag. Etter UKAs udiskutabelt største begivenhet, kunne man gå nærmest direkte fra Dødens dal til Storsalen på Samfundet for å oppleve Jay-Zs norske kolleger. Mens den amerikanske superstjernen turet mot flyplassen, var festen på ingen måte over.
Dårlig åpning
En halvtime etter annonsert tid dukker de opp. Bandet, inkludert Paperboys-DJ Pope Dawg, tar plass bak sine respektive instrumenter. Like etter stavrer frontfigur Vinni ut på scenen, ikke uvant åpenbart beruset. Man tar seg i å frykte for mannens helse til tider, der han gjentatte ganger er nær ved å miste kontrollen på både mikrofon og -stativ. Uunngåelig nok går førstnevnte i gulvet med jevne mellomrom.
LES OGSÅ: Her skulle du vært
Til tross for at musikerne er energiske fra første øyeblikk, tar det en stund før ting faller på plass. Blant annet er lyden langt fra tilfredstillende, og sangtekstene lar seg ikke skjelne. Merkelige rytmeendringer forekommer sporadisk under «Barcelona». Bandet er i tillegg temmelig distansert fra publikum, som heller ikke blir spesielt tallrike før litt ut i konserten.
Vinni-klemmer
Men da merker man også et plutselig stemningsskifte. De får orden på lyden, Vinni får en ny, velfungerende mikrofon. Crowden har utviklet seg til en anstendig mengde og dessuten fått liv i beina, og bandet åpner seg mer og mer. Etter at Vinni har gått av scenen flere ganger og blant annet delt ut klemmer, kan det vanskelig sies at publikum ikke har blitt inkludert. Tvert imot er stemningen blitt særdeles trivelig og intim. Det hele minner om et vorspiel hvor alle er først er fremmede, men utover festen blir bestevenner. Låtvalget bærer preg av at en ny skive er på trappene, men er krydret med velkjente hits. Uansett er det ingen dødpunkter. Paperboys har en dansbar nok katalog til at folk sliter med å stå i ro, og en medhørende jovial fremførelse.
LES OGSÅ: Verken fugl, fisk eller overbevisende hest
Den hyggelig uformelle stemningen tas et hakk videre når bandet blir presentert til tonene av under Totos «Hold the Line» - nå er vi på nachspiel. Dette er tilsynelatende spontant, i alle fall bryter bandet ut i latter. Helhetlig er det på samme tid rufsete og sjarmerende, og avsluttes med at perkusjonistene kaster instrumenter på hverandre. På samme måte som pupillene til Vinni ruller opp i hodet, peker stemningen samme vei - opp i taket.
