Knallhard bamseklem
Kanadiske Fucked Up inkluderer publikum på en helt ny måte, og gir begrepet jovial punk en mening.
Fucked Up - Klubben - 25. oktober
Vill i blikket introduserer vokalist Damian Abraham bandet.
– We’re Fucked Up from Canada.
Og jeg tror på ham. Abraham er fucked up fra Canada, men på en god måte. I tre dager skal kanadierne, eller rettere sagt kanadieren skrike ut i Klubben, ta av seg på overkroppen og danse hemningsløst rundt på scenen som en krysning av en bjørn og en gorilla. For er det noe som gjør Fucked Up til et virkelig hardcore punk-band, så er det nevnte Abraham. Den over middels store, hårete mannen kompenserer for resten av bandets uskyldige indierock-utseende med sine guturale brøl, og kraftige helskjegg.
Bandet pangåpner med låta «Queen of Hearts», som er hentet fra det snart halvårsgamle konseptalbumet David Comes to Life . Allerede her klasker vokalist Abraham et plastglass i hodet, mens han på neste låt kaster skjorta. Misforstå likevel ikke betydningen av de andre medlemmene, som utvilsomt bidrar med gode arbeidsvilkår for Abraham. De tre gitaristene balanserer hverandre på en utmerket måte, og leverer saftige riff over de ellers raske trommene. Et kvarter ute i konserten hopper vokalisten over gjerdet foran scenen og ut i publikum. Det klemmes, og high-fives med alle som kommer i hans vei på ferden gjennom Klubben. Abraham ender opp på bardisken der han tar et par refreng, mens han på humoristisk vis signaliserer at han skal stagedive. Det går et gisp gjennom publikum, og de nærmeste tilskuerne rekker å bli oppriktig redd for at den røslige karen skal knuse dem under seg, før han vifter med hånden og viser at det var en spøk.
Etter æresrunden rundt om i lokalet kommer Abraham seg opp på scenen igjen. Han priser publikum, og virker svært takknemlig for oppmøtet. Deretter kommer en anekdote om da han var i USA for å kjøpe snus. Han meddeler at han kastet opp flere ganger, og at han derfor takker nei til alle tilbudene som straks kommer fra første rad. Det slående med Abraham er at han i tillegg til å se stor og fryktinngytende ut, er fordømt jovial. Alle som får en svett klem eller en god knyttneve sitter igjen med store smil om munnen, og lokalet oser av glede over inkluderingen.
Etter et par korte seanser med mild mosh pitting, og skrik fra samtlige i Klubben, går Abraham ut i publikum for siste gang. Det hele avsluttes med et krigsbrøl fra bardisken, og med flere klapp på ryggen, rusler den store mannen tilbake mot scenen. Der tar han seg god tid, og blir stående og prate med flere iherdige fans. En kan med konkludere at den joviale hardcore-punken så til de grader vil være tilstede i Klubben de to neste dagene, og en vil bokstavelig talt få mulighet til å kjenne det på kroppen.
Et teknisk godt band med en brølende gorilla av en vokalist var det som skulle til for at de frammøtte i Klubben skulle føle seg hjemme.
