Konserner krasjer kulturfesten

UKA prøver seg igjen på den umulige oppgaven med å gjøre alle til lags, og de føler selvsagt at de også har gjort det. Ikke en utelukkende håpløs påstand, men i prosessen mister UKA taket på kulturen, og manglene i programmet er åpenbare. Sponsorkulturen har for alvor satt sitt preg på frivillighetens høyborg, og bedriftene har blitt mye mer enn bare sponsorer. Det er klart UKA trenger penger, men spørsmålet er om Norges største kulturfestival har strukket kulturbegrepets grenser.

UKA har gitt fra seg råderetten over innholdet til framtidige arbeidsgivere. Statoil som hovedsponsor er for eksempel tidlig ute med sin tilstedeværelse. De har riktignok bidratt med opplæring i ledelse for UKEstyret, men står mer i veien for kulturformidlingen med sin skamløse selvpromotering. Allerede 3. oktober kan du «møte Helge Lund» og «mingle med Statoil-ansatte». Lenger ned i arrangementsbeskrivelsen får en lovnad om kunstneriske innslag. Et billig triks for å legitimere handlingen. Statoils intensjoner er lett gjennomskuelige, og ingeniørstudentene får lov til å være med på festen. UKA, som skal være en fest for alle studenter, ekskluderer en stor gruppe med slike arrangement. Statoil, Rambøll, Accenture, Cowi, Technip, Multiconsult, og National Oilwell Varco henvender seg alle til ingeniørstudentene. Humanist-alibiet Schibsted veier ikke på noen måte opp.

Heldigvis er ikke UKA bare en tumleplass for bedrifter. Festivalen inneholder også mye kultur, og programmet har sine lyspunkter. Å fortsette med UKAs artist, der tre artister/band har ansvaret for tre konserter hver, er verdt å nevne. Med hiphop-gruppa The Procussions, electropop-artisten Rangleklods, og garage-punk-bandet Screaming Females, bringer UKA fram både variasjon og kvalitet. I tillegg er både The National og Røyksopp unike bookinger, som fortjener ros.

Problemene oppstår når selve festen skal arrangeres, og pengene inn i kassen. Calvin Harris og Macklemore & Ryan Lewis selger ut dødens dal, men er de nødvendige? Sammen med Oktoberfest, Life in Color, og Pysjamasfest med boybandet A1 er de inntektsmaskiner. Hva da med den finansielle støtten UKA får fra sine krevende sponsorer? Det er vanskelig å se for seg hvorfor de ikke ønsker å bevege seg utenfor sin egen komfortsone, og eksperimentere mer med sine bookinger. For å seire som kulturfestival er det nødvendig å ta sjanser. Det er forståelig at det stilles krav til en viss grad av omsetning for å forsørge Samfundet, men festivalen har en unik frivillig basis. Dette utnyttes ikke til det fulle. Samtidig undervurderer UKA studentene, og trekker tidvis festivalen ned på et nivå som er nærmere russetiden, enn en respektabel kulturfestival. Det er som sagt nærliggende å tro at studentene både er bedre og vil bedre. Det er trist at UKA ikke tar sin rolle som kulturformidler mer seriøst.

Med alle de faste arrangementene, noen gode konserter, og garantert feststemning er ikke UKA-programmet virkelig dårlig, men bedriftspromoteringen kaster store skygger over arrangementet. Grunnene kan være mange, men retningen festivalen tar er urovekkende. Nå ligner det en rekrutteringsplattform og lekegrind for ingeniørstudenter heller enn Norges største kulturfestival.