BARSKING PÅ FLUKT: Jim Sturgess spiller polakken Janusz i The Way Back.

Krigens sanne natur

Flukt blir til storslått ferd for fanger, der publikum kjenner stein i sko, svette og blod.

Publisert Sist oppdatert

THE WAY BACK – REGI: PETER WEIR – EXCLUSIVE FILMS

Hvorvidt fortellingen er basert på en sann historie eller ikke, er noe jeg stiller meg likegyldig til. Til tross for at andre verdenskrig danner bakteppet for The Way Back , utspiller nemlig den strabasiøse flukten seg stort sett langt unna begivenhetenes sentrum. Derfor er det heller ikke så farlig at slutten på filmen avsløres før den i det hele tatt har begynt. Det føles kanskje irriterende der og da, men etter hvert forstår man at The Way Back først og fremst handler om selve reisen – ikke krigen eller karakterenes individuelle liv.

Utgangspunktet for fortellingen er fryktelig enkelt: En gruppe fanger i Sibir klarer å rømme fra leiren, og legger ut på en reise mot India og friheten. Polakken Janusz (Jim Sturgess) leder an det lille følget, bestående av flere nasjonaliter og karaktertyper. Utelukkende til fots forflytter de seg gjennom flere land, totalt forskjellige naturområder og samtlige av årstidene. Når man et stykke ut i filmen tenker tilbake på hvor det hele startet, virker det episk og nesten utrolig. Snøkledd vinterskog avløses av høye fjell, før vi plutselig befinner oss i knusktørt ørkenlandskap.

Det hele kan oppsummeres i blodslit og hardt arbeid, og er framstilt på en usentimental måte. Valka (Colin Farrell) er en primitiv type som ikke skyr noen midler for å overleve, mens Janusz er en godhjertet leder. Amerikaneren Mister Smith (Ed Harris) er på sin side mer kynisk, men samtidig en rettferdig kompanjong. Til tross for de ulike mennesketypene utspiller det seg få konflikter, og ingenting presses på publikum i løpet av filmen.

Foto: STJERNELAG: Jim Sturgess, Ed Harris, Saoirse Ronan, Colin Farrell m.fl. spiller i The Way Back.Likevel makter The Way Back å være medrivende. Faller man inn i filmens rytme, føles det som om den like gjerne kunne vart for evig. Man kjenner sanden i munnen, den varme sola, gleden over en vanndråpe. Selv om filmen kanskje ikke er like atmosfærisk som regissør Peter Weirs forrige film Master and Commander , kjenner man igjen blandingen av det utilslørte og estestiske i naturen.

Filmen er ikke mer enn reisen den forteller om, og tidvis er det et fravær av mer utdypende informasjon om hvordan reisefølget klarte det de klarte. Samtidig er det nettopp valget av fokus som gjør filmen interessant: En ferd til fots gjennom fantastisk natur, hvorfor i all verden skal vi ikke la oss fascinere av dét?

Powered by Labrador CMS