Kunsten å bidra

– Det var noen jegere oppe i skogen tidligere i dag, men jeg tror vi er trygge her.

Ingrid Storholmen står med sola i ryggen ute på et jorde, et steinkast unna småbruket sitt i Leksdal. Hun venter på at fotografen skal bli klar. På turen opp fra Verdal sentrum har hun fortalt oss at hun ikke har dyr på bruket.

– Jeg er ikke her ofte nok til å ha dyr. Det ville blitt stusselig for hønene, sier hun med et smil.

Tiden hennes deles mellom Leksdal, Berlin, Oslo og Gotland, og hun forteller at hjemme er der pc-en hennes er. Så akkurat nå er Leksdal, hvor hun også vokste opp, hennes hjem.

Fra privat til global

Etter tre kritikerroste diktsamlinger kom Storholmens første prosabok, Tsjernobylfortellinger, ut i mai. For den er hun nå blitt nominert til Brageprisen, sammen med Karl Ove Knausgård, Roy Jacobsen og Kjartan Fløgstad.

– Jeg har gått fra dikt til prosa, fra nynorsk til bokmål, og fra det private og nære, til det globale og storpolitiske, sier Storholmen.

Boka skildrer om lag sytti forskjellige karakterer fra Ukraina og Hviterussland, som alle på en eller annen måte har blitt rammet av Tsjernobyl-ulykken. Selv om Storholmen har beskrevet bokutgivelsen som er en ren politisk handling, så har den også et mer personlig aspekt.

Leksdal ligger i den delen av Norge som ble hardest rammet av den radioaktive nedbøren som falt etter at reaktor fire i Tsjernobyl eksploderte våren 1986. Ingrid var ute og lekte sammen med sine to søstre da regnet kom.

– Jeg hadde akkurat sluttet å tro på julenissen, så kom nyere tids verste miljøkatastrofe. Det gjorde et sterkt inntrykk, sier hun.

Begge søstrene hennes har i etterkant måttet operere vekk skjoldbruskkjertlene grunnet fare for kreft.

Kritisk til kjernekraft

Storholmen er glad for nominasjonens ringvirkninger.

– Den setter både boken og problematikken på dagsordenen igjen, det er veldig bra. I tillegg viser nominasjonen at kunsten kan bidra i samfunnsdebatten. Man kan ikke legge skjul på at boken har fått mer oppmerksomhet enn rapporter fra Statens strålevern får.

Storholmen mener det er viktig at vi stiller oss kritisk til kjernekraft, og tenker over følgene det kan ha.

– Det er som jeg skriver i boka; om en vindmølle velter, vil den ikke medføre endringer i genmaterialet til et foster.

Innkapslede foster

Ingrid drømte ikke om å bli forfatter som barn, men lurte på om andre også hadde hennes billedskapende evner.

– Jeg var nysgjerrig på om andre også så på konglene i trærne som brune, innkapslede foster, sier hun.

Om hun ikke ville bli forfatter fra barnsben av, så utviklet hun en interesse for litteratur, og har studert nordisk ved NTNU, samt litteraturvitenskap både i Bergen og Oslo.

– Jeg var en veldig flittig student. Jeg tilbrakte mye tid på lesesalen, og gjorde ferdig mye av arbeidet på halve av den avsatte tiden, forteller hun.

Men det var i 1999 det viktigste utdanningsvalget ble tatt. Da søkte Ingrid på Forfatterstudiet i Bø.

– Jeg hadde ikke skrevet noe skjønnlitteratur før jeg søkte, og man måtte ha femten tekster for å søke på studiet. Jeg reiste til Italia, skrev mine første femten dikt, så sendte jeg dem inn. Det er ikke ofte man tar valg som man vet kan komme til å forandre ens liv, men dette var virkelig ett av dem. Jeg bestemte meg for at kom jeg inn i Bø, så var det forfatter jeg skulle bli.

Ingrid sier det er en ære å bli nominert til Brageprisen, og konkluderer med at har man blitt nominert, så er det en fare for at man vinner.

– Ved nominasjonen sa Fløgstad til meg: «Måtte den beste kvinne vinne». Det synes jeg var fint, så får vi se hvordan det går.

Brageprisen deles ut 19. november.