Langdrygelig vakkert

Therese Aunes debut er noe postmatur, da hun allerede i 2008 ble kåret til Ukas Urørt på NRK P3 og siden da har vært aktiv på festivalscener i inn- og utland. Nå har hun fått med seg produsent Sturla Mio Þórisson som tidligere har jobbet med store navn som Björk, Owen Pallett og Ane Brun, og laget plate.

Jeg har en pinlig forkjærlighet for selvhøytidlige syngedamer, spesielt når de kaster opp sine skrålerier gjennom et teppe av velarrangert orkesterakkompagnement. Det gleder meg derfor at det er nettopp dette Therese Aune tilbyr på sin debutplate «Billowing Shadows, Flickering Light».

I et gjennomgående kjølig orkesterlandskap, synger Aune sin klagesang med en særegen, men tiltrekkende vokal. Det er mange detaljer i lydbildet, noe som gir rom for dynamikk i en kompleks lydstrøm av strykeinstrumenter, tangenter og slagverk. Iblant fungerer det svært godt, som i «Myself as a Child», der pianospill og den melankolske stemmen hennes komplimenteres av en lavmælt tuba, langsomme basstrommeslag, trekkspill og perkusjonslyder. Unektelig vakkert.

Den vakre instrumenteringen og vokalen er gjennomgående, men jeg tar meg selv i å vente på et høydepunkt som aldri kommer. All vellyden lar seg passere i et antiklimaks. Lekenheten i klapperytmene som innleder nestsiste låt, «We Will Never Be The Ones», gir meg et håp, men også her forblir idéene noe underutviklede. Etter å ha blitt lokket med lovord om storslagenhet, sitter jeg igjen med en følelse av å være villedet og bedratt. Når de siste fiolindragene markerer avlutningen på det hele føler meg hensynsløst neglisjert og overlatt til det store ingenting.

Hvis jeg tilgir Aune dette, er det fortsatt ikke til å komme utenom at hun imponerer med sin platedebut. De vakre tonene vil gjøre seg godt som soundtrack til en smygende kald vinter.