Latterjegeren

Jeg møter Atle Antonsen i et kontor på Nova Kino. Han er avslappet, direkte, positiv og energisk. Dette er virkelig et tilfelle av at man bør møte sine helter, for Atle er enda større i virkeligheten enn i noe annet format. Vi begynner rett på, fra begynnelsen. Han er født i 1969 i Lillehammer.

En fordel?

– Ja, en klar fordel oppvekstmessig det altså. Ryddig oppvekst og oversiktlig miljø. Ikke for liten by til at alle vet hvem du er, men stor nok til at du kan drukne. Fint fram til du er 18, da det er mange som prøver lykken et annet sted. Det er jo ikke så langt til Oslo.

Dermed dro Antonsen til Oslo for å prøve lykken etter et år på teaterlinja på Romerike Folkehøgskole. Radiokarrieren var da allerede godt i gang.

– Nærradio begynte jeg med allerede som femten, så jeg har alltid hatt et veldig spesielt forhold til radio. Liker det mediet veldig godt. Særlig nå som jeg driver med så mange forskjellige sjangre. Det er den eneste sjangeren der jeg virkelig kan improvisere hundre prosent. Du må forholde deg til form på alle andre media - tv er masse planlegging og film det samme, det er bare i radio du kan komme på noe der og da og formidle det umiddelbart.

Ja, for du er komiker?

– Ja, det er komiker jeg er i bunn og grunn, har alltid jaktet på latteren. Det ultimate er standup-scenen. Det er så rått og nådeløst hvis du går på og det ikke funker. Det er det vanskeligste og mest krevende, og den største seieren når det går bra. Hvis publikum til og med er litt tunge og du får løfta dem opp, da er seieren stor.

Engelsk humor

Antonsens inspirasjon for humor kom først fra England, nærmere bestemt Monty Python. Ikke minst John Cleese, som han fikk muligheten til å jobbe med i 2010, ved siden av Bård og Harald.

– Cleese har alltid vært en stor helt og jeg synes han var verdens morsomste mann på et tidspunkt. Han er en skarp type og har en evne for karakterer, et bråsinne og grunnleggende «funny bones».

Bråsinne er et viktig moment for Antonsen, noe som for meg som fan reflekteres tydelig i Misjonen og hans generelle profil.

– Jeg liker bråsinne, mye oj for lite er jeg veldig glad i. Folk som hisser seg opp over bagateller gir meg en veldig glede, samtidig som jeg selvfølgelig også blir litt irritert. Men de følelsene henger i meg ganske tett sammen. Hvis det berører en irritasjon hos meg kan jeg bli veldig glad samtidig. Litt pussig skrudd sammen der. Når folk hisser seg opp og det viser seg at de ikke har rett og får en på trynet - for et eventyr, altså.

Hipster

En del av gleden i humor kommer fra Antonsens glede for språk. Der ligger det mye lidenskap. Og selvfølgelig en dose med irritasjon.

– Åh, jeg er så jævlig glad i ord, jeg tar vare på de gode, litt odde ordene som «glupsk» og ord du ikke kan ta tak i. De som er mat for ganen, de tar jeg så godt vare på. Det er mange klassikere, men «Urettferdighet» er et ord jeg ikke liker. «Blogg» misliker jeg ganske kraftig. Alt som er populært egentlig, er jeg ganske lite fan av. Jeg er en fyr som, med en gang de blir en hit, avskyr ting. Har en ganske jålete møkkaside der.

Hipster?

–Nei, hipster kan jeg ikke kalle meg. Min sønn har beskrevet tydelig for meg hva han mener en hipster er og den kategorien hører jeg ikke inn under. Men jeg er sær, litt vanskelig og liker ikke å være mainstream.

Journalist

Samtalen går lett og veldig fort. Jeg gliser som en karikatur. Er det noen jobb han heller kunne tenkt seg å drive med enn komiker?

– Da må jeg finne på noe, for jeg er såpass fornøyd med tilværelsen og det jeg har endt opp med å gjøre. Jeg er jo priviligert herifra til helvete. Jeg må daglig tvinge meg selv til å holde kjeft hvis jeg begynner å sutre om noe som helst. Jeg kan egentlig ikke ønske meg noe annet sted, det bør ikke bli noe bedre enn dette her.

Etter litt betenkningstid kommer det likevel fram en liten tanke.

– Journalistikk hadde vært ålreit å drive med. Var utplassert i en avis, som en rastløs type likte jeg uforutsigbarheten og at alle dager var forskjellige. Under den arbeidsuka fikk jeg føle på at du møtte på morgenmøte og ikke ante hva du skulle gjøre - du ble bare sendt et eller annet sted på nye oppdrag. Det tiltalte meg veldig.

Frykten, usikkerheten?

–Eh, ja, det er litt edgy at du ikke aner hva du skal ut til?

Tilbake på standup?

– Kanskje noe der altså. Det er et hat–elsk–forhold til det. Den frykten vil man egentlig ikke ha, men man trigger etter å ha den hele tiden. Jakta på usikkerheten er pussige greier.