Lekne kids

Foto: Lena Gravdal

Casiokids – Storsalen - 2.november

Det er ikke trangt om plassen i Storsalen fredag kveld, tross mange ballonger og høy ølføring. Oppvarmingsbandet FolkE har gått av scenen, etter en halvtimes spill foran en folketom Storsal. Det er grunn til å spørre seg hvorfor Casiokids er satt til å spille på Samfundets største scene. Antall publikum før konsertstart er ikke i nærheten av å fylle
lokalet. Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at Klubben ville vært et bedre alternativ for gjengen fra Bergen. Kvartetten som lager ”elektronikaindiepop” basert på lyd fra gamle Casio-keyboards. Gjengen synger på norsk, men har på tross av dette har oppnådd anerkjennelse også utenfor Norges grenser.

Casiokids starter opp konserten med ”Kaskaden” fra deres siste skive, ”Aapenbaringen over aaskammen”. Bandet blir ekstatisk tatt imot av fans helt fremst, og virker ikke å bry seg om de tomme galleriene. Det er uansett på gulvet det skal danses. De følger opp med flere låter fra samme skive, noe som virker å være litt ukjent for flertallet av publikum. Lydbildet på siste skiva er mørkere og mer dynamisk enn på suksessen ”Topp stemning på lokal bar” fra 2010. Det virker likevel å falle i smak live, og gjengen fremst er med på å dra stemningen opp. Når kidsa på scenen annonserer den nye låten ”Skip i natten” rett etter hiten ”Grønt lys i alle ledd”, sprer engasjementet seg også bakover på gulvet.

Casiokids er en fascinerende gjeng på scenen. De bytter på å lede, de skifter instrumenter, de hopper og danser rundt mens de kaster ballonger på publikum. Det handler om å gi seg over. Til dansen. Og det er akkurat det som skjer i siste del av konserten, når perlene kommer på den berømte snoren. De som alle har ventet på. Det er da Casiokids er i sitt rette element. Når hodet slipper kontrollen og dansefoten tar over.

”Verdens største land” får det til å syde på gulvet, og det danses. Til og med undertegnede kjenner det rykker i dansefoten. ”Finn bikkjen” slipper allsangen løs, enda så banal tekst det er. Midt i rytmedammen på gulvet er teksten uvesentlig. Det er noe skranglete sjarmerende med det hele, når mikrofonen går på rundgang blant publikum
og varierende stemmeprakt får prøve seg. ”Fot i hose” får hele storsalen til å hoppe ustanselig sangen gjennom, og konserten til ende. Når Casiokids går av scenen danser Storsalen fortsatt, og det er liten tvil om at denne dansen kommer til å fortsette ned i klubben der Casiokids har etterfest.

Når Casiokids først blir varme i trøya blir det skikkelig varmt. Det er kantete, ujålete og uten hemninger. Det er fredag kveld på Samfundet.