Løsslupne feletøser

Navnet deres minner mistenkelig om et russebilnavn, prisvinnende spelemannslag er i alle fall ikke med i assosiasjonsrekken. Så begynte også det hele som en spøk.

Teamleder Torkjel Bruland Lavoll har spilt hardingfele siden han var syv år, og flyttet opp til Trondheim for å studere arkitektur i 2004. Rundt juletider begynte han å spille med noen venner, og en fuktig kveld døpte de seg Team Gløstøs og banna på at de skulle kvalifisere seg til NM i folkemusikk. Konkurransen lå da tre måneder unna.

– Det var bare kødd. Ingen av oss trodde at det var mulig, sier Torkjel.

Tre måneder senere var de offisielt det fjerde beste spelemannslaget i Norge. Beskjeden fikk de via tekstmelding på en fest – mesterskapet var allerede glemt, men seieren ble grundig feiret.

– Vi spilte på en torsdag, og var ikke edru før på mandag, sier Torkjel.

Han har tatt med seg to av tøsene for å fortelle om det som med en dose sentimentalitet best kan beskrives som en solskinnshistorie.

Tøs = hore

– Mange tror at det bare er jenter i Gløstøs, men tøs betyr jo hore, sier Marie Sigmundsdatter Stølen.

Hun stusser litt over sitt eget ressonement, før hele gjengen gir opp og slår fast at det ikke er noen god forklaring på navnet deres.

– Men så kjedelig det hadde vært hvis vi hadde hett Strindheim Spelemannslag eller noe. Det blir alt for seriøst for oss, sier Maren Lindseth Pettersen.

Og det kunne faktisk vært verre:

– Vi spilte en gang mot ei dansk gruppe som het Habadekuk. Da de ble introdusert fikk alle i publikum lættis, sier Torkjel, før han får lættis selv.

Ikke etter notene

De to siste årene har Team Gløstøs har vært med på Nordisk Mesterskap i Folkemusikk, og i 2008 kom de på førsteplassen. Men til tross for at de har slått proffe felespillere opptil flere ganger, bryr de seg ikke stort om noteark og den slags.

– Det er grenser for hvor mye man kan få ned på ei notelinje, sier Torkjel.

Musikken som kommer ut fra en hardingfele er så mangefassetert og rik på lyder at det er vanskelig å skrive det ned, forteller de. Når de skal lære seg en ny låt sitter de i en halvsirkel med fela under haka.

– Vi deler opp slåtten i bittesmå avsnitt. Jeg spiller den først, også hermer de andre etter, forteller Torkjel.

Slik kan de sitte og terpe i timesvis. En gang hadde Torkjel laget en meget vanskelig slått, og de satt slik i åtte timer.

– Da trodde jeg at jeg skulle dø, sier Marie.

Hockeypulver og frottéhåndklær

Etter å ha vært på flere festivaler, er det Vinjerock i fjor sommer de husker best.

– Det var tre telt med skilt på; Big Bang, Bo Kaspers og Team Gløstøs. Det var så fett. Inne i teltet var det hvite frottéhånklær, mat, frukt og hockeypulver, sier Torkjel og lyser av stolthet.

De tre smiler drømmende mens de tenker tilbake på den kvelden da publikum dansa på bordet og de måtte spille tre ekstranumre for å komme seg av scenen.

– Jeg spiste sikkert tre bokser med hockeypulver den kvelden, sier Marie.

– Også fikk vi ølen til de to andre bandene fordi de stakk hjem. Vi liker å se på det som at de varmet opp for oss, sier Maren.

De forteller om ei jente i publikum som kommenterte at hun aldri hadde sett noen som ble så overrasket over å få applaus.

Offisielt ydmyk

Det er tydelig at teamet ikke har tatt skade av priser og suksess der de sitter. De spiller kun for å ha det gøy, og fordi de liker å være sammen. Torkjel har både kjæresten og sine nærmeste venner i Team Gløstøs.

– Egentlig starta du vel Team Gløstøs for å sjekke opp dama di, skyter Marie inn.

Dette ser det ut til å være et snev av sannhet i, ettersom Torkjel rødmer ned i kaffekoppen.

– Vi er definitivt det spelemannslaget i Norge med flest studiepoeng. De fleste av oss er ingeniører eller leger, sier Marie som studerer geo- og petroleumsteknologi.

Men til tross for sine karrierer er de sikre på at de kommer til å spille haringfele for alltid.

– Om ikke Team Gløstøs alltid vil eksistere, så er jeg sikker på at vi kommer til å møtes for å spille fele og drikke øl til vi er åtti, sier Torkjel.