Lunken hevntokt
Overraskende ordinær western fra Coen-brødrene.
FILM
TRUE GRIT – JOEL & ETHAN COEN – PARAMOUNT PICTURES
Det knyttes alltid store forventninger til en ny film fra Joel og Ethan Coen. Siden kritikerroste No Country for Old Men fra 2007 har brødrene laget én film i året, men har holdt like stø kurs som tidligere.
Få av filmene deres kan kalles direkte bomskudd – likevel finnes det en og annen middelmådighet. Det ville kanskje vært litt i overkant å kalle True Grit en knusktørr grein, men deres nyeste tilskudd på stammen er ikke mer enn midt på treet.
Filmen er løselig basert på en western fra 1969 med samme navn, den gang med John Wayne i rollen som marshall. I Coen-versjonen er det Jeff Bridges som spiller rollen som Rooster Cogburn, en enøyd marshall som er hard på flaska og løs på avtrekkeren. Hans harde, men rettferdige holdning er det som gjør at 14 år gamle Mattie Ross oppsøker ham – hennes far er drept, og nå vil hun ta hevn. Ungjenta og marshallen drar ut på jakt etter gjerningsmannen, og får selskap av Texas Ranger LaBoeuf (Matt Damon) gjennom det bitende vinterlandskapet.
Cinematografien er ypperlig og umiskjennelig Coensk, men lite annet av brødrenes sedvanlige særpreg er å spore. Den langsomme opptakten bærer bud om et forestående epos, men det er for få høydepunkter, for lite intensitet og for få krumspring i fortellingen. True Grit er et godt filmatisk håndverk og samtlige av skuespillerne er gode, men det hele blir for strømlinjeformet til at filmen noen gang rekker å reise seg skikkelig.
Enkelte av fortellergrepene oppleves faktisk som lettvinte. Hadde det føltes som «brudd» i fortellingen hadde det kanskje fungert, slik man har sett Coen-brødrene gjøre det tidligere. Men i True Grit er det flere øyeblikk som ikke gir noen annen effekt enn å enkelt bringe oss videre, som av og til når de våpenkledde karakterene støter på hverandre og det legges opp til en grad av spenning.
Hadde det vært en ukjent regissør som sto bak True Grit , hadde man selvsagt ikke hatt like høye forventninger. Men filmen er likefullt helt på det jevne, verken mer eller mindre. At Coen-brødrene står bak er på sett og vis både det gode og dårlige med filmen: På det formmessig fullendte er det ingen tvil om hvem sitt verk det er, men nettopp derfor forventer man mer enn en ganske konvensjonell western.
