Lutheransk tungrock
Neal Morse - Sola Scriptura
Siden han forlot Spock's Beard i 2002 grunnet sin religiøse overbevisning (Gud ba ham gå solo), har Neal Morse gitt ut tre konseptalbum innenfor sjangeren progressiv rock. Det første handlet om hvordan han fant Gud. Det andre tok for seg skapelsen og hvordan menneskene forlot og senere ble gjenforent med Gud gjennom Jesus. Det tredje konkluderte med at vi har Gud i hjertene våre, og at vi ikke trenger templer for å lære ham å kjenne.
Konseptalbum nummer fire er nå ute i butikkene. Etter å ha fremmedgjort mye av sin sekulære fanskare, skaper Neal rabalder også innenfor de kristnes rekker. Sola Scriptura forteller historien om Martin Luther, og om den forferdelige kirken han søkte å bekjempe. Historien legges frem ganske usminket, og når den katolske kirken blir omtalt som skjøger og horer (i tråd med datidens metaforer) er det vel vanskelig å ikke tråkke noen på tærne.
Men dette er ikke en bokanmeldelse heller. Hva med musikken? Hvorfor skal ikke-kristne eller katolikker sette av tid og penger på dette prosjektet? Hvorfor er det verdt å betale 169 kroner for å høre Neal Morse si at vi kun må stole på Bibelen, og ikke andres tolkninger av den?
Det er her musikken kommer inn. Neal Morse har de siste ti årene vært en av de mest sentrale komponistene og utøverne av progressiv rock, og han stadfester forbasket nok enda en gang denne posisjonen. Mannens teft for enkle, men flotte melodier og evne til å dytte disse inn i pompøse, men likevel smakfulle lydbilder er rett og slett uovertruffen.
Mike Portnoy fra Dream Theater er igjen tilbake bak sitt gedigne trommesett, og sammen med gjestegitarist Paul Gilbert bidrar han til at dette er det definitivt tyngste Neal Morse-albumet til nå. Sola Scriptura består av fire låter, hvor tre er på 29, 25 og 16 minutter, og så intens som denne musikken har blitt kan det bli på smertegrensen overveldende til tider. Det er mye å ta innover seg, og de første gjennomlyttingene er mektig kost. Når man så først lærer seg hvor låtene går og man kan ta inn alle nyansene, er det noen imponerende komposisjoner som åpenbarer seg.
Produksjonen er litt slettere enn vi er vant med. Det er noen slurvete ekkoeffekter ute og går, og overgangene mellom temaene er ikke så glidende som Neal har hatt tradisjon for. Samtidig er det gledelig at Neal går nye veier, og klarer det han prøver på. Uttrykket er røffere og mer brutalt denne gangen, og sjelden har man vel hørt kristent budskap bli presentert på denne måten.
Neal Morse er fortsatt veldig kristen, og lager fortsatt veldig god progressiv rock. Man trenger ikke være kristen for å like dette, men det er kanskje en fordel å ikke være katolikk.
