Magisk monster
Black Hole/Blank Canvas av Motorpsycho
(Sony BMG)
Motorpsycho er tilbake mer vitale og sultne enn noen gang. Etter at trommis Håkon Gebhardt la inn trommestikkene, har Hans Magnus Ryan og Bent Sæther gått tilbake til uttrykket som gjorde dem til Norges suverent beste rockeband på nittitallet. Det er et særdeles klokt veivalg.
For dette er bare så forbanna knusebra. Black Hole/Blank Canvas_når ikke helt, helt opp til _Demon Box eller Timothys Monster, men det er jaggu ikke langt unna. Og Sæther trakterer selv trommene som om det gjaldt livet.
Første låta, «No Evil», setter en skyhøy standard umiddelbart. Dersom vi skal holde oss i det nostalgiske hjørnet, kan vi si at den hadde gjort seg fint på Blissard, albumet fra 1996. Helt riktig blir det likevel ikke. For Motorpsycho har alltid skydd laurbær som pesten.
Lefling med femtitallspop og Beach Boys-referanser, som har gjort de tre foregående skivene til forholdsvis uinteressante saker, er gudskjelov forkastet til fordel for monstrøse, kompromissløse og episke rockelåter.
Sytten låter fordelt på et dobbeltalbum er akkurat som det skal være. Totalt tikker _Black Hole/Blank Canvas_inn på 85 minutter. Det er ikke et sekund for mye. Spor som «The 29th Bulletin», «Hyena» og ikke minst den hypnotiske og «Critical Mass» tangerer trønderrockerenes fineste øyeblikk. Det suggerende og majestetiske lydbildet er umiskjennelig Motorpsycho.
De lange, oppbyggende låtene som har vært av psykoenes kjennemerke, er ikke til stede her. Det er synd, men også eneste ankepunktet mot dette mesterverket av en plate.
Det ble tidlig julaften i 2006. Akevitten smaker fortreffelig. I gavesekken ligger en grandios presang kalt Black Hole/Blank Canvas. Julenissen er et tohodet monster kalt Motorpsycho. Ho ho ho!
Motorpsykedelia er den beste psykedelia. Black Hole/Blank Canvasgruser alt som finnes på den norske rockescenen anno 2006. Bedre enn dette blir det ikke.
