Magisk moro

«DEN MAGISKE EVENTYRBOKA» — IMPROOPERATØRENE — FAMILIEN 21. OKTOBER

Grunntanken i improteater er å spille skuespill uten manus, samtidig som publikum gjerne skal involveres i det som skjer på scenen. Akkurat det kan være en utfordring med minst tretti smårollinger klare foran scenen. Vi er på Familien, og det er tid for improteater for barn.

Improoperatørene er en Trondheimsbasert gjeng på seks studenter, som startet sin virksomhet tilbake i 1999. Med barneimprovisasjonsteater på Ladehammerfestivalen i sommer har de**** et greit grunnlag for å nå frem til de yngste i familien.

Operatørene åpner forestillingen med å foreta en modighetstest på barna, hvor de sjekker hvor høyt på monsterskalaen de kan gå. Resultatet er entydig: Det unge publikummet er med på notene fra første stund. Tydelige instruksjoner og beskjeder virker tydeligvis som god pedagogikk, for barna lar høflig ensemblet komme inn i varmen.

Improoperatørene styrer alt av lys og lyd selv. Hele forestillingen akkompagneres av pianospill som kan minne om den sorten som er ment å drive handlingen framover og sette stemningen i stumfilmer. Uten manus og en klar framdriftsplan, binder musikken det hele sammen på en veldig god måte.

«Den magiske eventyrboka» er en god idé med tanke på barns livlige fantasi, som får fritt utløp denne tidlige ettermiddagen. Dette foregår på et utested som ikke bærer spesielt preg av at her var det helt andre fantasier som hadde hatt fritt spillerom bare timer tidligere.

Oppe på scenen er oppvarmingen raskt overstått, og snart har barna full regi. Nå er det smårollingene som forteller hvem de på scenen skal være, hva de skal gjøre og hva de skal si. Vi møter konger og barbiedukker, men aller størst suksess har historien om astronauten Arnfinn. Her blir det både rommonster og svevende kuler. Klassiske jordvåpen fungerer dårlig i verdensrommet. Barna tipser rommonsteret om hvordan det kan ha en litt mer vennlig fremtoning slik at ikke alle som møter det blir redde. Et godt empatitegn å spore hos den oppvoksende slekt. Det hele ender med både husbygging og svigermorbesøk på månen.

Målgruppen annonseres til å være fra tre til sju år, men foreldrene i lokalet ler og underholdes vel så mye som barna. En tiåring forteller oss at dette ikke var barnslig, men tvert imot komisk og underholdende, mens det medbrakte alibiet på tre år fant rommonsteret i skumleste laget. Dette er tydligvis en universiell form for teater som når ut til alle aldersgrupper. Og da er Familien et godt sted å begynne.

Det er ikke tvil om at det skapes magi for både store og små denne

ettermiddagen, og for en gangs skyld er det godt kanskje å kunne
huske det dagen derpå.