Man spiller som man håndhilser

Hvor mange som egentlig har hørt om Josh Rouse, er ikke godt å si. Hvordan de eventuelt har hørt om ham, er heller ikke lett å besvare. Den vesle mannen som smiler beskjedent til oss i det vi trår inn i konsertlokalet på Blæst har ikke engang en egen oppføring på den norske Wikipediasiden. Likevel er den amerikanske folk/roots pop-musikanten, ifølge utestedet selv, den største artisten de noensinne har hatt på scenen.

– Vel, det er ikke godt å beskrive seg selv som artist, sier han og retter forsiktig på de markerte innfatningene som hviler på neseryggen.

– Men jeg har jo som mål å lage så vakker og subtil musikk som mulig, da, og har alltid forsøkt å skape min egen «sound». Tekstene er også enormt viktige, det skal jeg ikke benekte.

Bollekinn og kokk

Josh spilte i ulike band i ungdommen, og da han var 23 spilte han inn sin egen plate hjemme på gutterommet.

– En dag i 98 møtte jeg en fyr med kontakter, og så var plutselig hjulene i gang, sier han mens han av en eller annen grunn stryker seg hardt over lårene.

Inspirasjon henter han fra alle kanter, men kanskje mest fra hverdagslivet. Han sliter med å trekke frem forbilder, men lander på Bob Dylan. Låten «Come back» skrev han da han var i Oslo for noen år tilbake.

– Derav strofen «Norway is so cold», smiler han, og antydningene til bollekinnene hans blir enda mer synlige. Jeg motstår en trang til å lene meg over for å klype dem.

Om han ikke var musiker, kunne Josh tenkt seg å være kokk. Han liker å lage mat, men mistenker at yrket er ganske stressende.

– Ellers kunne jeg faktisk tenkt meg å lage møbler.

– Har du erfaring med dette?

– Nei, over hodet ikke, ler han, og stryker seg over lårene igjen.

Goldeneye

Som beste karriereminne, trekker han frem da han bodde på en resort på Jamaica.

– Den het Goldeneye, og var Ian Flemings tidligere bolig. Der stod jeg på vannski, spiste mye god mat og hang ut med masse spennende mennesker. Jeg fikk skrevet mye fin musikk under det oppholdet.

Hans verste karriereminner finner sted i karrierens spede start, da han gjerne hadde reist i 8 dager for å gjøre en opptreden.

– Og da var det vanvittig frustrerende at publikum satt og pratet ute i salen, ignorerte meg helt, liksom, som om jeg var usynlig. Det var ukult, sier han og ser avventende på meg med et par uskyldige, lyseblå øyne.

Bærer ut søpla i Spania

For tiden bor Josh i Spania, nærmere bestemt i Valencia, sammen med sin spanske kone. Dette er grunnen til at en håndfull av tekstene på hans siste album er på spansk. Livet der oppfatter han som langsommere, og folk arbeider mindre.

– Men ellers er livet ganske likt i grunnen. Jeg må fortsatt ta ut av oppvaskmaskinen og bære ut søpla.

– Savner du USA?

– Nei, faktisk ikke! Jeg har ingen planer om å dra hjem - med mindre de kaster meg ut, da.

På tur med John Mayer

Mannen fra Tennessee turnerte en periode som oppvarmer for John Mayer.

– Det var utrolig gøy. Jeg har helt klart aldri spilt for så masse folk, verken før eller etter. Det må ha vært opp mot 10 000 tilhørere på noen steder.

Han måtte imidlertid legge om stilen litt sammen med Mayer, ved å opptre litt mer rocka.

– Det må liksom bli litt sånn når man for eksempel spiller på en svær stadion. Samtidig var det utrolig fint å turnere med John – alle gjorde jo alt for meg. Jeg trengte knapt å løfte en finger, forteller han.

– Hva ler du av?

Jeg ler godt av David Sedaris` bøker! Faktisk lo jeg høyt av en av hans bøker på flyet til Norge. Men så vil jeg også få nevne at jeg er svak for Woody Allens filmer.

Ingen isbjørner i gatene

Josh er ikke en av de mange amerikanere som forbinder Norge med isbjørner i gatene, og nordmenn med fulle vikinger.

– Norge er bare utrolig pent. Jeg har tatt en del tog rundt for å se, faktisk. Nordmenn oppfatter jeg som veldig ryddige, ordentlige og rolige.

– Kan du noen norske ord?

– Nei, sier Josh og smiler raskt, før han gnir seg på lårene atter en gang.

Livets skole

Artisten har studert filosofi i 3,5 år, men fullførte aldri noen grad. Uansett brukte han stort sett studietiden på å spille.

– Universitetet lærte meg ett og annet, men først og frem lærte det meg å leve, konkluderer han fornøyd.

Mange store artister hadde låter med i filmen Vanilla Sky. Også Joshs «Directions» fikk en plass her.

– Det gjorde jo at flere oppdaget meg, medgir han.

Han har også låten «Flight Attendant» med i den kinoaktuelle filmen Eat, Pray, Love.

Når han kommer tilbake til Spania, skal ha spille inn nytt album.

– Men jeg har så mage låter i hodet nå, at det er vanskelig å vite hva jeg skal ta med, og hva som skal bli temaet. Jeg finner nok ut av det, sier han.

Så tar vi farvel. Håndtrykket han gir meg er like forsiktig som musikken hans. Minst.