Mannen bak støyen
Emil Nikolaisen er glad for å se at bare kjernen står igjen.
– Vi spilte en veldig merkelig konsert på Rockheim for spesielt inviterte i går, der folk i dress nippet til fin champagne og spiste tapas, sier Nikolaisen.
Han understreker at det var fin utsikt, men at de ikke fikk med seg et «noe prektig og dresskledd» publikum.
– Så jeg bestemte meg for å ta en av mine vanlige runddanser. Å renske bord og glass med gitaren er noe veldig tilfredsstillende, sier Emil og smiler lurt.
Han er fortsatt overrasket over at en dresskledd advokat kom bort til han og sa at han likte konserten.
– Det er jo fint å ha sånne fans hvis man skulle komme i noe juridisk klammeri, ler Emil.
Den harde kjernen
Hovedmannen bak bandet Serena Maneesh tror det er positivt å ha tatt flere turnérunder og hatt et par plateutgivelser. Da de på Øyafestivalen i sommer ble møtt av et publikum som nektet å forlate området før bandet kom tilbake og spilte et ekstranummer, var det første gang de entret scenen på nytt.
– Jeg kan ikke huske at vi har kommet tilbake på scenen før. Og det er det jeg har merket meg, at de som virkelig bryr seg er de som har blitt igjen. Den harde kjernen.
Da den selvtitulerte førsteplata kom i 2005 ble Serena Maneesh et nesten obligatorisk navn på festivalplakaten, og spillelistene til P3. Selv var Nikolaisen skeptisk til de gode kritikkene.
– Hvordan var det å oppleve umiddelbar anerkjennelse og suksess allerede med første utgivelse?
– Klart at det var litt voldsomt. Jeg tenkte «hvorfor liker de det?», «mener de det?». Men så tenkte jeg at det er pokker på tide at noen ser at dette er bra saker. Nå når det ikke er en sånn hipster-greie, en sånn «flavor of the month», er det blitt lettere.
Sjangerforakt
Noe annet Emil ikke liker, er at Serena Maneesh blir stemplet som et shoegaze-band. Selv foretrekker han betegnelsen «pop».
– Føler du at det er begrensende å bli satt innenfor en sjanger?
– Ja, det er noe med å bli satt i bås. Det er ikke bare begrensende og uinspirerende, men det er en emballasje som media prakker på deg for å kunne formidle et slags musikalsk ståsted, sier han.
Han syns synd på de som ikke tillater seg annet enn gjenskaping av det som har vært tidligere.
– Det er noe negativt i det å skulle skape musikk med ett gram Stooges, ett gram AC/DC og et par gram Velvet Underground. De største som var et fenomen i sin tid, spilte jo ikke innenfor noen sjanger, sier Emil.
Kommersiell suksess
Turneer med internasjonale artister som Oasis, The Dandy Warhols og Nine Inch Nails gjorde bare Emil Nikolaisen, om mulig, mer kompromissløs.
– Skremte det dere å se hva internasjonal og kommersiell suksess kunne gjøre, etter å ha turnert med større band?
– Først gjorde det jo at vi ble barnslige og heller ville vise fingeren til folk. Vi ville vise forakt for det spillet. Men man kan ikke kristisere folk for å skrive musikk som er mer tilgjengelig. Det er jo en del av indie-mentaliteten, at du ikke kan fornekte noe bare fordi det ble stort.
Selv nærer han kanskje størst respekt for de som aldri opplever kommersiell anerkjennelse for det de holder på med, men fortsetter å gjøre sin greie.
– Jeg hater 95 prosent av den musikken som spilles i dag. Jeg syns mye er flatt og kalkulert. Det gjør det enda viktigere å «backe opp» det som er bra og de folka som er lidenskapelig opptatt av det de gjør.
Emil tror musikk oppstår av en slags barnslig utforskertrang. Han erindrer barndomsminner fra da han vokste opp på Moi, da familien satt inne og lagde musikk mens regnet trommet på ruten.
– Å lage musikk er som når man som liten ble fylt med skapertrang, gikk ut i hagen og bygde en trehytte, smiler Emil.
