Med schnaps og nazisme
Cabaret - Trøndelag Teater - Regi: Tomas Adrian Glans og Otto Holmung
Berlin 1933. Mens Tyskland er i forandring og verden går en dyster tid i møte, glemmes sorgene på Kit Kat Club. Her tilbys schnaps og lettkledde piker, mens nazistene lurer i kulissene. Når den unge amerikanske forfatteren Cliff Bradshaw forelsker seg i hovedattraksjonen Sally Bowles er premissene satt, og forestillingen i gang.
Det er sjelden man finner en musikal med så mye innhold som Cabaret - for det er mye mer her enn dristig dans og nakne lår. Spennende karakterer, vakker musikk og samtidig en dyster politisk undertone. Cabaret forteller to kjærlighetshistorier fra to generasjoner i et samfunn som ikke tillater den slags. Samtidig vises nazistenes frammarsj på grunn av befolkningens manglende handlekraft, og hvordan verden ble forandret nærmest på en helaften.
Anført av Sveing Tindberg som konferansieren kan det ikke gå galt, og det gjør det ikke heller. Han har publikum i sin hule hånd og frembringer latter bare ved et ansiktsuttrykk. «Her inne er livet vakkert, pikene er vakre og til og med orkestret er vakkert», forkynner han. Når han i tillegg har en håndfull dansere som skapt for rollene, er det en fryd å være gjest på Kit Kat Club, og Sally Bowles, i Silje Lundblads skikkelse, er forestillingens virkelige stjerne. Blant første akts mange høydepunkter er sangen om Herr Schultz' ananas det søteste. Første halvdel er så lystig og levende at man får lyst til å feste i Berlin anno 1933, nazisme eller ei.
I andre akt kommer man derimot på andre tanker. Politikken gjør sitt inntog også på Kit Kat Club, og der det før var forlystelse og glede har det nå blitt spott og gråt. Man skjønner at om man går Berlins skjønnhet etter i sømmene, oppdager man at den ikke kommer innenfra. Det bekreftes når Cliff Bradshaw, spilt av Ola G. Furuseth, slår fast at festen i Berlin er over. Tragedien utspiller seg, og avsluttes men en usedvanlig sterk finale med klare henvisninger til konsentrasjonsleire.
Musikalen er opprinnelig skrevet for fullt orkester, men i Trøndelag Teaters oppsetning står ni mann for musikken. Bandet er tight som et korsett, og holder tempoet oppe selv i scenene uten sangnummer. Plassert på taket av Kit Kat Club, tar de heller ikke oppmerksomhet fra skuespillerne. Teateret har valgt å beholde noen nummere på engelsk, og det gjør det vanskelig å få med seg teksten i sangene. Særlig når den uttales som en slags tysk-engelsk. I starten fryktet undertegnede at det ville bli slitsomt med mye «liksom-tysk», men frykten var heldigvis ubegrunnet. Mesteparten av forestillingen er enkel å få med seg, og på den strålende tittelsangen «Cabaret» er heldigvis den norske oversettelsen brukt.
Trøndelag Teater er kjent for høy kvalitet, og med Cabaret har de nok en forestilling som utmerker seg. I en tid hvor det snart ikke finnes flere tidsvitner fra krigens dager, setter Cabaret igjen historien på dagsorden. I tillegg til å underholde, kan den også undervise.
Cabaret er like aktuell i dag som den var for 40 år siden. Og mens festen er over i Berlin, har den nettopp startet på Trøndelag Teater.
