Melankolske Moddi

MODDI - STORSALEN - 9. FEBRUAR

Det var knyttet en del forventninger til Pål ”Moddi” Knutsen og hans band på fredagens konsert i Storsalen. En av grunnene er at det er en stund siden sist vi har hatt muligheten til å oppleve Moddi live, men også fordi han stilte med helt nytt materiale som de fleste aldri hadde hørt før. Konserten var en presentasjon av hans kommende album ”Set The House On Fire” fra A til Å, og var som han selv sa et forsøk på å gjengi platen så likt som mulig.

Storsalen var for anledningen innredet med stearinlys, puter på første rad, og stoler slik at alle fikk en plass å sitte. Selv sto han og bandet på gulvet foran scenen, og stemningen var dermed allerede satt før musikken satte i gang. Alt var duket for en stemningsfull og koselig konsert der alt man trengte å gjøre var å sitte stille og lytte.

Klikk her for å se video fra konserten!

Musikken til Moddi er ekstremt dynamisk, og bygges hele tiden fra store drømmende lydbilder, til lave partier, ofte med bare Moddi og gitaren/trekkspillet. Dette er en meget bra måte for å frambringe gåsehud hos publikum, men man blir likevel litt lei når dette gjentar seg i så å si alle låtene. Denne variasjonen fra det store, til det ikke fullt så store, er også gjeldende i selve låtene. Det er noen virkelig store høydepunkter med låter som drar deg inn i en annen verden der man ikke klarer å ta blikket bort fra den konstant intense innlevelsen til bandet, men det er også en del låter som rett og slett blir ganske kjedelige og litt for like. Det er da spesielt de veldig mollstemte og rolige låtene som fort blir litt for uinteressante, og gjør at man mister konsentrasjonen og begynner å tenke på andre ting til applausen igjen setter i gang.

Soundet til Moddi er veldig akustisk og passer veldig godt til hans type musikk. Likeså er arrangementene av låtene nøye utarbeidet slik at de lar låtene yte sitt fulle potensiale. Det eneste man kan utsette på lydbildet er at celloen de har presset inn i alle låtene ofte blir litt vel klagende, og jeg følte at det hadde vært godt med en pause fra de lange tonene som åler seg rundt i musikken uansett om det passer seg eller ikke. I noen låter er det veldig fint med en cello som et ekstra element, mens andre plasser blir det rett og slett litt slitsomt.

Som en konsertopplevelse er det likevel en gjennomført god opplevelse. Det er estetisk vakkert, bandet spiller plettfritt, publikumet storkoser seg og lyden i storsalen er (for en gang skyld) klokkeklar med et behagelig volum. Det er mye mulig at dette blir årets koseligste konsert, selv om låtene til tider blir litt ensidige.