Memento mori i Elgesetergate
Nattforestillingen Utkast maler et dystert bilde av vaklende enkeltskjebner i et samfunn like falleferdig som bygården forestillinga spilles i.
Det er forfall som møter oss i Nattforestillingen Utkast , både i fysisk og psykisk forstand. Avrevet tapet, flassende maling og gamle gjenstander som tegn på levd liv. Dunkle lyspærer kaster skygger over sammenkrøllet papir, og kaffekopp på kaffekopp står stabla i oppvaskkommen på kjøkkenet. Utkast spilles nemlig ikke på en vanlig teaterscene, men i Elgesetergate 4, i rommene i en gammel bygård som skal rives etter UKA-13.
Før stykket begynner, får vi vite at temaet for forestillinga er minner. Og det er det vi presenteres for, bruddstykker av levd liv blanda med ettertidas tolkninger av dem, ofte framstilt som repetitive traumer.
Publikum blir bokstavelig talt geleida gjennom handlinga. Vi trekkes inn i rom etter rom, og scene etter scene utspiller seg i bokollektivet til hovedkarakter Mads. Glimt av historien hans nøstes opp, fullstendig løsrevet fra kronologien så vel som korologien..
Slik tid og sted er fletta inn i et komplisert mønster, er også de menneskelige relasjonene det. Mads fortid i en vanskelig familie og hans hverdag med til tider dystre venne- og kjæresteforhold spilles som tablåer i de ulike rommene. Det er sitrende dialoger der det usagte får dominere, det er krangling og skriking som gjør lufta lummer i hele huset.
Spenningene befinner seg dermed ikke bare mellom karakterene, men også mellom rommene og punktene på tidsaksen.
Det larmende presset fra menneskene rundt Mads preger stykket. Mens mora formaner at han må ta viktige valg, vil kjæresten at han skal manne seg opp. Kompisene krever at han skjerper seg og søstera dytter ham fra seg i frustrasjon. Selv er Mads like vaklende og falleferdig som huset det hele utspiller seg i. I et intenst suksessamfunn der alle haster avgårde finner Mads det vanskelig å leve opp til de skyhøye forventningene. Dette er en tematikk vi alle kan kjenne oss igjen i. Gjennom de mørke tablåene blir vi minna på våre egne utfordringer med å lykkes i dagens samfunn, og Mads’ usikkerhet speiler vår egen uvisse framtid.
Den gamle bygården er et perfekt symbol på det dette. Elgesetergate 4 skal rives, og også Mads er i oppbrudd uten å vite hvor det fører hen.
Hvert enkelt tablå blir et stilleben fylt av gamle objekter og skrantende menneskeskjebner, som gjennom tid, sted og innvikla relasjoner veves sammen i et forrykende tempo. Bygget blir et bilde på et akselererende samfunn i oppløsning, der økende intensitet og tempo fører menneskene ut i kaos. Slik blir Nattforestillingen et eneste memento mori, en påminnelse om et forfallende og forgjengelig samfunn i ferd med å ødelegge sine individer.
