Mer enn morsomme mennesker
Funny People er en miljøskildring med ærlig humørsvingning, der nerdete komikere spiller nerdete komikere - preget av usminket føleri og med sleive kjefter.
FILM
FUNNY PEOPLE - REGI: JUDD APATOW - UNITED INTERNATIONAL PICTURES
Det Judd Apatow og hans entourage har gjort for komediesjangeren, er en stille, men viktig revolusjon. Om noen år vil det kanskje være åpenbart ikke bare hvor definerende hans måte å behandle humor på har vært for komedien, men også hvor beskrivende filmene hans har vært for det moderne samfunn.
Amerikansk film er en mektig informasjonskilde, og har stor betydning for vår dømmekraft. En reinspikket Hollywood-komedie er noe de fleste liker å underholde seg med en gang iblant. Når noen da velger å bruke denne sjangeren for alt det er verdt, men vrir fullstendig om på klisjeene, blir det selvsagt spennende.
Oppriktig skildring av humorister
Funny People er det nyeste tilskuddet på stammen. I likhet med de andre filmene Apatow har vært involvert i, er også denne spekket med jordnær realisme, nerdete referanser, varme og grovt språk - alt i en ganske standardisert, dramakomisk ramme. Seth Rogen og Jonah Hill er som vanlig tildelt hver sin rolle, men det dukker også opp noen nye navn: Adam Sandler i hovedrollen fortjener sunn skepsis, men hans fiktive komikerkarakter har blitt en overbevisende figur.
Det er dialogen, skildringen av komikermiljøet, og nettopp karakterene som gjør Funny People så engasjerende og morsom. Handlingen kan i korte trekk beskrives som noe sånt som dette: En berømt komiker (Sandler) er dødssyk. Han har ingen ekte venner og hyrer en fersk stand-up-komiker (Rogen) som sin assistent. Et kameratslig forhold utvikler seg dem imellom. Sykdommen og den nye assistenten gjør at Sandler-karakteren får en sjanse til å rette opp tidligere feil.
Avbalansert omtenksomhet
Filmen er fylt med en forfriskende godhet - en broderlig kjærlighet der den moderne mannsrollen får utfolde seg i full blomst. Når filmkarakterer flest skal tildeles dybde og menneskelighet, har de en tendens til å ende opp som gode mennesker med påtatte, «onde» egenskaper. I både Funny People og Apatows tidligere filmer er det ofte omvendt: utgangspunktet er grovkornede, smått usympatiske menn, som det viser seg er gode og omtenksomme på bunnen. Og portretteringen er like subtil som måten den smarte dialogen avleveres på.
