Mesterlig av Carte Blanche
En øredøvende stillhet brytes av smidige skritt over scenen. Snart tiltar lyden av afrikanske trommer, og forandrer kvaliteten i den mannlige danserens bevegelser. Med ett opplyses scenen, og gjennom dører i et teppe av hud kommer flere dansere til. Scenen eksploderer i et herlig kaos av sylskarpe bevegelser og harde uttrykk.
Slik begynte det praktfulle verket til landets mest prisbelønte koreograf, da Carte Blanche entret Olavshallen søndags kveld. Med forestillingen «Klokka 3 om ettermiddagen» klatrer koreograf Ina Christel Johannesen mot nye høyder. I kjent stil har hun kombinert teatralsk koreografi med et poetisk mørke. De musikalske variasjonene spenner fra elektronika til klassiske stykker, og gjør at forestillingen aldri stagnerer. Scenografien er ekstremt simplistisk, der scenen bare er ikledd det hudlignende bakteppet med sømmer som lapper det sammen, noe som kanskje bare gjør den enda mer virkningsfull.
I kontrast til kompaniets tidligere oppsetninger, preges denne koreografien i større grad av individuelle bevegelser og uttrykk. Danserne er som en samling av alle verdens folkeslag – hver har sitt uttrykk, sin personlighet, sin tilhørighet. Måten danserne bærer egen koreografi, gjenspeiler hvordan den er basert på deres egne improvisasjoner. Det gir en følelse av intimitet og gjør, om mulig, de emosjonelle scenene enda sterkere. Følelsen av å betrakte noe større enn individet, forsterkes av scener med replikker på sydlanske språk og geografiske kart på baksiden av dørene. Forskjellene gjenspeiles i de ulike og særpregede kostymene.
En av de vakreste scenene framføres i en duett mellom danserne Camilla Spidsøe Cohen og ektemann Yanviv Cohen, foran et bakteppe av ti andre dansere, som med unisone bevegelser danner omvendte speilbilder av hverandre. I et stykke preget av så mye uro og fortvilelse, blir kontrastene til disse rolige, samstemte scenene enda sterkere. Fortvilelsen når sitt høydepunkt i det danserne skilles på hver sin side av dørene, og de innbilte grensene blir til virkelighet. I en vakker solo, i en slaglignende scene, kjemper Spidsøe Cohen seg gjennom rekkene av dansere for å kunne passere denne grensen, men uten å lykkes. Emosjonelt og rent danseteknisk er dette forestillingens sterkeste scene, og gir publikum en følelse av total håpløshet. Grensene som påvirker og skiller dem, er uoverkommelige. De fysiske, så vel som de emosjonelle.
«Klokka 3 om ettermiddagen» er et mesterstykke som fremkaller gåsehud, og forlater deg med tårer i øynene.
