Minnesteder som ikke skaper minner

Minnestedet skal ligge i Tordenskioldsparken bak Vår frues kirke. Forslagene skal vurderes av både jury og publikum før vinneren blir kåret 16. oktober.

Prosjektgruppa målsetninger med minnestedet er at det skal være en plass som brukes i hverdagen og som representerer de verdiene som ble angrepet under terroren. Samtidig ligger mye av fokuset på det minnestedet kan formidle. Parken skal kunne brukes i undervisning på skolen og være et sted som er samlende for unge.

Stilles ut for publikum

De seks forslagene representerer i mer eller mindre grad og på ulik måte prosjektgruppas mål.

Forslagene er utstilt på plakater i parken, slik at det blir tydelig hvordan parken vil transformeres. Planen er at den skal danne en ny samlingsplass midt i sentrum.

Tordenskioldsparken er fra gammelt av en gravplass. Selv om den bruken har forsvunnet og parken gjentatte ganger har blitt forsøkt omskapt til et møtested, er assosiasjonene fortsatt der. Det kan virke morbid å legge minnestedet til en slik plass, men det er også passende i seg selv. En gravplass er et tydelig minnested i vår kultur.

Førsteplass i folkeavsteming

Forslaget Mellom steinene tar utgangspunkt i den norske naturen og er det mest populære forslaget på adressa.no sine nettsider. Prosjektet er et samarbeid mellom kunstnerne Per Kristian Nygård og Karine Stensland og arkitektkontoret Arkitekturfabrikken. Minnestedet er enkelt: Det består av steiner i forskjellige størrelser som plasseres rundt i parken, et stykke natur midt i sentrum. Steinene vil bli samlet fra hele landet og lyssatt nedenfra om kvelden og på vinteren.

Jeg liker tanken om naturen som et samlende sted og steiner som symboler på minnenes evighet. Steiner er brukt som minnesmerker så lenge menneskene kan huskes, så det virker passende. Men symbolikken i minnestedet blir for vag, og formidlingsverdien mangler. Det vil bli en fin park, men det er ingenting i minnestedet som knytter minner til 22. juli og heller ingenting som forsøker å gjøre det.

Et annet problem er at det ikke møter kravene om universell utforming. Å lage en plass som er åpen for alle gir lite mening når ikke alle kan delta. Prosjektgruppa har lovet å finne en løsning, men sånn som forlaget er nå er det ikke tatt hensyn til det.

«Hvis du virkelig vil vite hvem vennen din er, ta ham med på vidda»

Det sier den russiske visesangeren Vladimir Vysotskij, hva han mener med det er åpent for tolkning, men sitatet danner grunnlaget for forslaget Vidda laget av arkitekten Anne Katrine Dolven og teamet i Rintala Eggertson arkitektfirma.

Forslaget tar utgangspunkt i den norske naturen og skal utformes i hvit betong, som skal ligne et snødekt fjellandskap. En 15 meter høy stålmast skal stå på “vidda” ikledd steiner og strekke seg mot himmelen. Arkitektene bak utformingen foreslår at minnestedet kan brukes til å gå, sitte eller skate på.

Vidda løser formidlingen som manglet fra under steinene med å ha stålmasten som et fremtredende element, innsamlingen av steinene til masten skal filmes og videoen av innsamlingsarbeidet skal spilles i vår frues kirke. Det visuelle med videoen gir et innblikk i prosessen og fungerer som dokumentering. Det kan knyttes spesielle minner både til masten og til videoen, samtidig som symbolikken i dem her også kan virke vage.

Regnvann som tårer

I Tårefanger av Kunstner Helene Eriksen og landsskapsarkitekt Ann-Charlotte Horgen blir Tordenskioldparken stående som den er med noen inngrep for å gjøre den mer attraktiv. Sandlaget skal erstattes med grus og gressdekke og parken skal få mer variert vegetasjon.

Sentralt i parken skal skulpturen tårefangeren stå. Skulpturen utføres i bronse og stål og skal være høy nok til å man kan gå under den. Den består av to elementer, høye brune stålstolper med grønne bronseskåler plassert på toppen. Skålene fanger opp regnvann som drypper ned etterhvert som de fylles opp. På stolpene skal det innskrives sitater om 22. juli.

Symbolikken er klar og sitatene er en fin måte å videreføre de umiddelbare reaksjonene etter terroren på. I minnedelen gåes det enda mer konkret til verks og det vil bli laget tidskapsler inne i stolpene som markeres med datoer for når de skal åpnes. I tidskapslene skal det ligge brev og tanker skrevet av Utøya-overlevende som skal åpnes igjen 22. juli 2111, hundre år etter terroren. Innsamlingen skal gå over tid, slik at sorgprosessen kan dokumenteres i flere stadier.

Her er det ingen vage implikasjoner eller symbolikk. Tårefangeren skal dokumentere og være en aktiv påminner om terroren ikke bare for oss i dag. Den skal i tillegg dokumentere den videre sorgprosessen. Ved overleveringen av de fysiske brevene vil de kommende generasjonene få en måte å være i direkte kontakt med historien på.

Skjørt glassteppe

Et vakkert, men påfallende mindre brukbart forslag er vev av arkitektfirmaet Haugen/Zohar. De vil lage et glassteppe som dekker store delen av parken. I utformingen tar de hensyn til hvor nært 22. juli fortsatt er for oss i dag og sier plassen skal være et sted som ikke provoserer. Referansen er teppene av roser som oppsto umiddelbart etter terroren.

I tillegg til glassteppet har de en formidlingssøyle med informasjon om terroren. Den skal stå litt utenfor slik at den kan oppsøkes uten å være påtrengende for besøkende. Rommet rundt glassteppet foreslår arkitektene at kan benyttes ved markeringer, utstillinger, byvandringer eller som oppholdsrom i hverdagen.

Glassteppet er estetisk vellykket og jeg kan forstå de kunstneriske motivene bak det. Det skal også være mulig å gå på glassteppet, men jeg ser ingen mening i å gjøre det. Med manglende interaksjon blir det ikke mye mer enn et monument. Ønsket om å skape en uprovoserende plass er god i seg selv, spesielt når parken er så sentral som den er og terroren fortsatt er såpass friskt i minnet på oss.

Jeg ønsker samtidig en form for påminnelse i et minnested. Selv om jeg blir forsikret om at glasset er herdet og tåler det meste, virket det for skjørt til å kunne vare i lang tid framover. I motsetning til stein og betong, framstår glassene som skjøre og jeg ser ikke hvordan de kan minne oss på 22. juli i lenger tid framover, heller minner den meg om skjørheten av livet. Noe som ikke trøster, eller gir håp for fremtiden.

Symbolrik overdådighet

Terra Ingocnita er et minnested med mange elementer. Beskrivelsen er svevende og forteller om terra ingocnita, som oversatt betyr «det ukjente landet» og refererer til at Norge står ovenfor noe ukjent i bearbeidelsen av terroren.

Parken vil gis elementer og uthevninger av hvit marmor, fargen hvit gis symbolverdi på kjærlighet, håp og fred. Uthevingene eller «øyene» skal ha ulik størrelse og form og ha inskripsjoner som minner om 22. juli, samt et basseng med 24 karats gullkant som er belyst med lamper plassert nederst i bassenget. Over parken skal det være 77 lamper i vaiere, en for hvert av ofrene.

Det er lagt mye tanke i prosjektet, men forslaget lider under en rotete presentasjon. Det er vanskelig å se for seg alle elementene i utformingen og hvordan de skal stå i forhold til hverandre. Det hele virker litt overveldende og voldsomt, og det er nesten så det går over i det svulstige med all symbolverdien. Det er lite rom for refleksjon når man stadig blir påtvunget meningsverdier. Ord som kjærlighet, håp og fred er vel og bra, men de virker som tomme ord i forhold til terroren som skal huskes.

Minimalisme

I den helt andre enden av skalaen har vi det minimalistiske forslaget 3.09 av Lina Selander/studio nav Thomas Paltiel og Carl Fransson.

Tallene refererer til lengden på terrorangrepet som varte i tre timer og ni minutter, det er også lengden på en lydfil som skal spilles i Tordenskioldsparken 22. juli hvert eneste år fremover hvis forslaget blir vedtatt. Lydfilen er Norges eldste salme og skal fremføres med bassklarinetter. Resten av året skal parken være en nøytral plass, den eneste utformingen er noen hvite betongvegger som rammer inn parken.

Forslaget om lyd er fint, det skaper et ritual rundt minnene og er det eneste forslaget med denne ideen. Men resten av året kunne parken godt gjøres om til noe annet enn en nøytral grunn.

Våg symbolikk

Å skape hele parken om til en minnesplass hvor man kan møtes er en god idé til fordel for et enkelt monument. Det trengs allikevel noe å samles om, som et objekt eller statue. Hvis ikke, blir det lite å direkte å kunne knytte minnene til.

Det er en utfordring å kombinere prosjektgruppas målsetninger. Parken skal bli en plass man kan være uten at man trenger å bli for overveldet av minner om terroren. Det er et stykke å gå før minnet om 22. juli går over til å bli en del av hverdagslandskapet. Det ligger en dobbelhet i at man både skal minnes og ikke minnes på samme tid. Kanskje dette er grunnen til at mange av forslagene lider litt under for vage implikasjoner.

Det eneste forslaget som klarer å balansere alt dette er Tårefangeren. Den kombinerer både minnested og monument, den tar ikke avstand fra hendelsene, men er heller ikke for påtrengende. Ikke minst videreformidler den gjennom tidskapselen direkte hva 22. juli betydde for de som opplevde det.