Moll i vill eufori

Hedvig Mollestad Trio - Edgar - 17. oktober

Edgar fylles i takt med den oppøsede stemningen av folk av alle aldre, sosiale klasser og kjønn. Hedvig Mollestad Trio startet ertende tjue minutter forsinket, men tar det igjen med en unnskyldning på seks strenger, sterk bassfusjon og et overlegg av trommesprang. Den utrolig kule, lille dama på Gibson-gitar, en flinkis på perkusjon, og en kvinnelig kontrabassist lager sviende god instrumentell jazzladet rockemusikk for en forsamling som har flyktet inn fra det pastellfargede magiske.

Publikum godtar unnskyldingen, og lar seg fjetre av den lille damas gitaronani. Jazzen er mildt omsluttende i lydbildets progressive flyt. Trioen har ikke fått mye omtale i media, antagelig grunnet Hedvigs enorme sjenanse. For hun er sjenert, kul, innadvendt og etter denne konserten genierklært av undertegnede.

Hedvig behandler den kremhvite Gibson-gitaren på en måte som minner om flere store rockeikoner, som Frank Zappa og Jimmy Page. Hun bytter umerkbart fra den ene jazza tonestilen til den andre bluesy rockestilen, gjerne midt i en sang, noe som gjør melodiene meget dynamiske og gir nytt flesk i en ellers så mager UKEprofil. Mollestad er den kvinnelige kule zappaist, og den mest skikkede kvinne til å behandle rockeverdens fallossymbol - gitaren. Det er synlig hvem Hedvig vil hylle på scenen, når hun trekker frem en bue som brukes til strykeinstrumenter, og giver løs på gitaren, og Edgar fylles med Led Zeppelins sjel.

Hedvig formidler bak en glassvegg, og det er bare gitaren som spiller ut til omverdenen det som finnes i Hedvigs talent. Mollestad kan faktisk virke litt uhåndgripelig. Mollestads sceneformidling kan sammenlignes med en hypnotisk Jim Morrison som fremførte sanger med ryggen til publikum. Slik fremstår også Hedvig sjenert og åndsfraværende, men likevel tilpass. Det progressive, amelodiske og utestengende er bare en ekstra pirring før musikerne ledet kjære rockemelodier tilbake til publikummet, sånn for trygghetens skyld.