– Mor ringte meg klokka tre på natta for å spørre om jeg var glad i henne, da la jeg på

Fredag 13. oktober ruller dokumentaren Natta pappa henta oss over norske kinolerret. Gjennom å kombinere animasjon, gamle Super-8 klipp og fersk fiksjonsfilm forteller Steffan Strandberg om hvordan det var å vokse opp med en alkoholiker til mor.

– Jeg har lagt historien til den sommeren jeg fylte elleve. Det var på den tiden at jeg gikk fra å søke bekreftelse hos min mor, til å føle avsky for henne. Jeg hadde aller mest lyst til å slå henne, for så å komme meg vekk.

Kidnappet barna

Foreldrene hadde vært fraskilt i mange år, og det var moren som hadde foreldreretten til Steffan og broren. Faren, en omreisende musiker, begynte etter hvert å forstå hvordan barna hadde det hos ekskona.

– Far fikk ikke gehør hos barnevernet. Han gikk til rettsak, men tapte i alle instanser. Derfor så han ikke noen annen mulighet enn å ta oss fra mor.

Midt på natta kidnappet faren brødrene, og tok dem med seg til hjemplassen Vennesla.

– Det å komme hjem til min far var som å komme til paradis. Det var et helt vanlig hjem, der vi spilte ludo og sparket fotball. Det er lite som slår det normale.

Følte ingenting da moren døde

– Da jeg var elleve år hatet jeg min mor. Hun ringte meg klokka tre på natta for å spørre om jeg var glad i henne. Da la jeg på. Hvis du svikter barna dine, risikerer du å miste lojaliteten deres. Det er veldig brutalt.

Steffan forteller at han i årene etterpå har hatt et anstrengt forhold til moren.

– Da mor døde følte jeg ikke lettelse, ei heller sorg. Jeg følte ingenting. Det er veldig tabubelagt å snakke om at man ikke er glad i moren sin.

Morens død gjorde at Steffan søkte seg tilbake til barndommen. Han ville prøve å finne ut hvem hun var, og slik ble Natta pappa henta oss til.

– Jeg lette etter forsoning, men jeg endte bare opp med å bli mer og mer sur. Det var håpløst, og jeg tenkte at her blir det ikke noen forsoning.

Likevel, etter en stund forandret det seg. Det var som om en torn løsnet fra kroppen hans – som en slags renselsesprosess forteller Steffan.

– Jeg kan aldri tilgi min mor, men jeg har akseptert det hun gjorde. Jeg kan gå rundt i huset mitt å bare le fordi jeg føler en helt enorm lettelse. Men hun hadde et valg, og hun kunne ha kuttet ut rusen. Opplevelsene med moren har ikke gjort Steffan til noen avholdsmann. Han er glad i en fest, dog drikker han aldri med barna sine til stede.

Lite akademisk å kalle noen fittekuk

I sommer, da nazistene i Den Nordiske Motstands-bevegelsen marsjerte gjennom gatene i hjembyen Kristiansand, var Steffan og sønnen blant dem som ville trekke ut i gatene for å protestere.

– Sønnen min fylte en brusflaske med melk og piss. Og så var vi klare til kamp.

Steffan gikk avgårde, og støtte på nazistene på den lokale gravlunden.

– Jeg viste dem fingeren, og sa en masse usaklige ting. Det er relativt lite akademisk å kalle noen for fittekuk. Jeg kunne likevel ikke feige ut, og la disse menneskene gå uforhindret gjennom mitt nabolag.

Politiet var raskt på pletten, og de ba Steffan om å forlate området.

– Det oppleves som et overgrep når 70 nazister marsjerer gjennom byen din, og de som går imot dem blir jaget vekk av politiet. Politiet kunne ha stoppet nynazistene, istedet feiget de ut. Det er total ansvarsfraskrivelse.

– Krekar burde fått diplom fra Frp

Han mener at det er helt feil at noen skal få ødelegge demokratiet gjennom å spre propaganda mot homofile og jøder. Det er fascisme, sier han, og mener at samfunnet er i ferd med å bli mer høyrevridd.

– Rasistene er med på å polarisere debatten. Det er gale skjeggebasser fra IS på den ene siden og aggressive nynazister på den andre. Jeg tror vanlige folk føler at de må ta parti. Mulla Krekar burde ha fått et diplom fra Frp. Tenk hvor mye hans innsats har betydd for å rekruttere velgere til det partiet.

Hvorfor lager du ikke film om det?

– Det kan godt hende at min neste film vil handle om polarisering. Jeg lager bare film om tema jeg brenner for.

Vil ha jobb i parkvesenet

Akkurat nå har ikke 46-åringen planer om å lage noen ny film. I det siste har det meste av tiden gått med til å promotere «Natta pappa henta oss». Det har blant annet vært førpremierer i Bergen og i Trondheim.

– Faren min så filmen for første gang under førpremieren i Bergen. Først sa han ingenting, men etterpå fortalte han meg at han var veldig rørt. Han hadde ikke skjønt hvor ille vi faktisk hadde det.

Steffans bror har også vært med på å lese gjennom alle versjonen av manus.

– Hver gang ga han meg tommelen opp. Om han ikke hadde likt manuset hadde jeg ikke tatt hensyn til det uansett, forteller Steffan og ler.

Hva skal du gjøre nå som du er ferdig?

– Jeg skal stå på ladning i noen måneder, men jeg trenger noe manuelt arbeid. Hvis noen har en jobb til meg i parkvesenet, er det bare å ringe.