Mørk humanisme

Tsjetsjenske Musa Mutaev kom til Trondheim som fribyforfatter i 2004. Tre år senere kom hans første bok på norsk, novellesamlingen Kuntas Skygge : Fortellinger fra Tsjetsjenia, som ble omtalt som et mesterverk innen moderne europeisk litteratur. Mutaev er nå aktuell med en ny samling fortellinger lagt til Tsjetsjenia; Inntil morgendagen kommer.

Foto: De elleve novellene gir et troverdig innblikk i deler av landets historie, gjennom fortellinger som er preget av krig og elendighet. Men like framtredende er skildringen av et stolt folk. Uten å romantisere gir Mutaev en stilsikker framstilling av innbyggernes kamp for en verdig tilværelse.

Æresdrap er temaet i den innledende fortellingen, «Vanære», hvor en middelaldrende mann og en ung kvinne blir skadelidende. Kvinnens skjebne beskrives på en måte som gir skjønnhet til det redselsfulle, en kvalitet som går igjen gjennom boken: «Solen, himmelen og dette ansiktet. Hvite hender, midjen, svarte øyne. Nei, nei, jorden kommer ikke til å ta imot denne skjønnheten. Den kommer til å nekte».

Fortellingene som helhet gir leserne en forbilledlig framstilling av hvordan det er å leve i konstant frykt, og hvordan en blir formet av det. Som i «Pelsen», hvor Humaid etter å ha kommet hjem etter landsforvisning, lever et liv styrt av redselen for å bli deportert igjen. «Ved veikrysset» er historien som setter dypest spor. Det er umulig ikke å la beskrivelsen av grusomhetene de russiske soldatene utsetter tsjetsjenerne for, gå inn på seg. Men det er håp å spore. Fortellingen, «Inntil morgendagen kommer», er som solen på bokens omslag; den vitner om muligheter i mørket som omgir den. Den avsluttes med: «Alt gjentar seg. Inntil nattens frembrudd. Inntil morgendagen kommer». Følelsen man sitter igjen med er at natten har brutt fram. Morgendagen er her. Og alt trenger ikke å gjenta seg.

Musa Mutaevs mørke og humanistiske fortellinger slår rot i leseren. Det er et tegn på god litteratur.