Mot en ny arbeiderlitteratur

«Da jeg studerte sosiologi på syttitallet, anså jeg det som nødvendig å lese litteratur som Dag Solstad og andre ved siden av studiene», sa Arve Hjelseth, første-amanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. «Men det virker ikke å være slik nå lenger.»

Onsdag 15. mars ble det holdt en samtale om Édouard Louis’ bok Farvel til Eddy Bellegueule der temaet var klasse og litteratur. Boka, som er Louis’ debut og kom ut i 2014, da han var tjueto, er en brutal og selvbiografisk skildring av forfatterens oppvekst i en liten arbeiderbygd i Nord-Frankrike. Debatten som fulgte i kjølvannet av utgivelsen var intens. Særlig kontroversiell var den lite flatterende skildringen av arbeiderklassen.

Også i Norge var boken omdiskutert. Kjartan Fløgstad, som på syttitallet var blant de fremste til å skrive om arbeidernes sak, gikk ut og anklaget Louis for å «demonisere arbeiderklassen». Sammen med blant andre Solstad, Haavardsholm, og Michelet, var Fløgstad en del av en stolt tradisjon som på sytti- og åttitallet gestaltet ettermælet til sekstiåtterne ved å bevisstgjøre arbeiderklassen og avdekke de undertrykkende samfunnsstrukturene. Om ikke annet, så var det et ønske om endring.

Den tradisjonen ligger død nå. Ansvarsfølelsen for å bedrive samfunnsopplysning og å tale arbeiderklassens sak er vitterlig forsvunnet. I tiårene som fulgte har litteraturen gjort en vending innover, med studier av menneskepsyken som det nå fremste anliggende. Fortsatt blir store, allmenngyldige emner som skam, fortid og fedre tematisert, men sjeldent fra et klasseperspektiv. Og om klasse er et viktig element i nyere litteratur, er det gjerne som et forklaringsledd til pro-tagonistens psyke, eller som den vanskelige fortiden han opponerer mot.

Kanskje er det nå en forandring å spore. Blant annet kom det to utgivelser i høst, Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever og Frode Gryttens Menn som ingen treng. Førstnevnte ble karakterisert av NRKs litteraturkritiker Leif Ekle som «arbeiderlitteratur», og sist- nevntes tittel er et ekko av beskrivelsene av Trumps velgermasse av den desillusjonerte, hvite mannen uten jobb.

Noe av grunnen til at Farvel til Eddy Bellegueule vakte så mye oppsikt er kanskje hvor særegen den er som et rått og levende testamente fra den franske arbeider-klassen. Det virker likevel ikke som om hensikten er den samme som før, boken er øyensynlig ikke skrevet for å vekke proletariatet. Og kanskje er det like greit. Den romantiserte forestillingen om den intellektuelle arbeideren har måttet vike for erkjennelsen av at folk flest ikke leser tunge, litterære bøker. Det som ble skapt med tanke på å vekke arbeidere, ble paradoksalt nok skrevet og lest av venstrevridde intellektuelle. Særlig i vår tid virker dette prosjektet fåfengt, nå som arbeiderklassen stemmer for høyrevendte partier (i Hallencourt, der Édouard Louis vokste opp, fikk Marine Le Pens parti Front National mer enn femti prosent opp-slutning). Hvem skulle de venstrevridde intellektuelle skrive sine bøker for? Hverandre? Eller kanskje er det mer nødvendig enn tidligere å si som Édouard Louis, «venstresidas intellektuelle, gjenoppta kampen!»