Musikalsk psykiatri

Sivert Høyem - Konsert i Storsalen - 18. oktober

I et ellers kjedelig, norsk rockeunivers var bandet Madrugada et høyt elsket lyspunkt på himmelvelvingen. Robert Burås' bortgang sørget for landesorg i musikkmiljøet, men da supernovaen brått flakket hen ble det samtidig lettere å skimte lyset fra en annen stjerne like ved. Soloartisten Sivert Høyem. Det gjenstår dog å se om den noensinne vil klare å lyse like sterkt.

(Lyd/ redigering: Kristin Thormodsen)

Det er en overraskende nervøs, spinkel kar som entrer scenen idet lyset senkes. Han virker rent utilpass der han hilser publikum, mens øynene søker mot veggen heller enn publikums øyekontakt. I hvert fall frem til han griper mikrofonen og tar i bruk stemmen.

Og for en stemme. Det kan dels skyldes at lydnivået til tider var altfor høyt, men med sin trollbindende baritonvokal ristet det formelig i salens aldrende treverk. Dubstep-bassen kan gå og legge seg, Sivert Høyem is in the building. Publikum er trollbundet, og vaier svakt i takt med åpningslåtens søvndyssende toner.

Følelsen av å være «Blown Away» varer dessverre ikke særlig lenge. Vi blir brått dratt ut av hypnosen med en progressiv og smått forpint opplevelse i låta «Emotions». Tone- og skalalæren er kastet over bord, og bandet fortaper seg i syntheffekter og ulyder, som i et forsøk på å skildre en dypere, indre konflikt. Publikum blir i et uforutsigbart tempo blitset ned av skarpe lys fra scenen, og det hele er ganske ubehagelig.

«Give it a whirl» fra samme skive er et skillepunkt. Høyem er med ett i sitt rette element, og den avsluttes med kveldens første genuine - ikke bare høflige - jubel. Med en nedstrippet kassegitar og tamburin får vi servert kveldens første gjenhør med Madrugada, og lysten til å synge med trenger seg på. Publikum klapper nå på eget initiativ, og det er sannelig også på tide.

Konserten oppleves som en musikalsk gjenfortelling av sinnets mange bølgedaler. Vi har orkesterplass der vi overværer Høyems utlevering av sitt indre følelsesliv. Melankoli og ensomhet. Intense, hypnotiserende og euforiske emosjoner om hverandre.

Foto: Anette Morvik Robberstad, Under DuskenSTEMNINGSFULLT: På sitt beste er det få som når opp til Sivert Høyems hypnotiserende stemme.«Prisoner of the road» er et høydepunkt, og ekstatisk stemning oppstår i det den glir rett inn i «The Kids Are On High Street». Dette er definitivt kveldens klimaks, og nå kommer låtene raskt. Høyem suger til seg energien fra salen, og selv Cato Salsa på gitar begynner å røre på seg. En kortvarig kontrast til en ellers tam tilstedeværelse fra gitarvirtuosen.

Brått blir gleden avbrutt av en psykotisk sang med tilsvarende forstyrrende lysshow. Etter en bratt oppadgående kurve skjønner vi ikke helt hva som treffer oss. Som et mislykket rehabiliteringsforsøk forsvinner bandet sakte fra scenen da alt så ut til å være på bedringens vei.

Den indre konflikten er fortsatt til stede, og ekstranummerne kaster oss frem og tilbake mellom fantastiske slagere og låter som best kan beskrives som et rusmiddels tilbaketrekningsfase. Det er på sitt verste før du rister det av og blir bedre. Majestetiske toner fra tidligere storhetstid er et must, men de nyere, psykotiske avslutningslåtene kunne han glatt spart fansen for.

Så kaster han den ikoniske dressjakka, bretter opp skjorteermet og sparker igang «Moon Landing». Alt er glemt, publikum hopper, og han lander konserten etter en særdeles vaklende ferd.