Musikk i grenseland

Foto: Alex Adan

Menahan Street Band - The Crossing

Det er med stor spenning at New York gruppen Menahan Street Band slapp sin nye plate «The Crossing» 29. oktober. Bandet, som blant annet har blitt samplet av eminente hip hop artister som Jay-Z og 50 Cent, blekner noe i forhold til forrige plate.

Bandet ble dannet i 2007 og består av en rekke medlemmer fra New York, blant annet The Budos Band, Antibalas og El Michels Affair. Hvor sistnevnte for øvrig har gjort seg bemerket ved å spille inn en moderne versjon av den berømte Wu-Tang platen, «Enter The 37th Chamber».

Musikken kan karakteriseres som en fin blanding av funk og soul, med tydelige preg av jazzelementer. Debutalbumet fra 2008, «Make The Road By Walking», var en mesterlig blanding som utkrystalliserte seg i en herlig utgivelse. Med sin glitrende framføring av en solid rekke låter, har denne antageligvis utpekt seg som en klassiker allerede.

Det nye albumet «The Crossing» er imidlertid ikke like gjennomført. Musikken trekker inn en del nye tråder, som tidvis minner om folkemusikk og saktegående jazz. I tillegg har musikken et slør av dysterhet over seg. De tidligere muntre tonene som fanget lytterens oppmerksomhet, og fikk tankene til å vandre til lystige jazzbarer i New York, ser ut til å være mer eller mindre fraværende denne gangen.

Tempoet og stilen som på første skiva var gjennomført og treffende, har blitt erstattet med et mer alvorlig og voksent uttrykk. Albumet har dog et par høydepunkt.

Låten «Every Day a Dream» er utvilsomt albumets beste, som med sin melankolske og saktegående blanding av trompeter og orgelspill får fram godstemningen. Låten faser sakte ut i en avslutning som gir en bittersøt følelse. «Driftwood» er derimot kjedelig og uinteressant. Den begynner med gitarfingerspill som utvikler seg videre med blåseinstrumenter, blandet med slide-gitar som viser til en påvirkning av folkemusikk.

Avslutningslåten «Ivory and Blue» er på den andre siden kjempe sterk. Med funkgitarer og trompettoner som lett setter seg på hjernen, avslutter denne låten et album som kanskje vil bli bedre ved hver gjennomspilling, men som allikevel må sies å være en skuffelse sammenlignet med den første utgivelsen.