Mye krutt, lite futt

Major Parkinson - Klubben - 25. september

Major Parkinson er for tiden ute med skiva Songs from a solitary home. Det er vanskelig å plassere bandet i en bestemt bås, og musikalsk sett finner man elementer av både visesang og hardbarka metall. I seg selv en spennende miks. Lørdag 25. september tok bandet turen til Klubben på Samfundet. Likevel viste opptredenen at bandet fortsatt har sine mangler.

For det første kan Major Parkinson fortsatt kategoriseres som et relativt ukjent og lite band. Så det at bandet bruker én time og femten minutter ekstra før de endelig greier å slepe seg ut på scenen er egentlig ganske imponerende. Greit nok at det i mange tilfeller kan være med på å gire opp publikum et par hakk, men med mindre Major Parkinson for alvor prøver å leve opp til navnet, og derav trenger ekstra tid i garderoben til medisinering og denslags, er det skuffende at et såpass ferskt band velger å ta seg så lang tid.

Heldigvis begynner gutta fra Bergen godt når de endelig entrer scenen. Nærmere bestemt når vokalist Jon Ivar Kolbotn entrer scenen. Det er nemlig bare han, i begynnelsen, som glir fram gjennom scenetepppet. Og idet han begynner å synge, og rolige og pompøse «Ecophobia» flyter ut i rommet, lar man seg fort fascinere. Det slår meg at den to meter lange kjempen på scenen rett og slett er jævla kul. Den mørke stemmen, de bohemske klærne, den teatralske dansen, det engasjerende nærværet på scena. En blanding av Tom Waits og Jack Black. Fyren er gjennomført artist.

Så går teppet opp, og bandet fyrer straks opp en ny låt. Den mye mer rocka «Solitary Home» bankes inn i hodene våre, og publikum er til de grader med på notene.

Men etter åpningen faller bandet plutselig av litt. Det er fortsatt veldig rocka, men det er langt fra like fengende hele tiden. Dessverre holder det heller ikke at sirkuset på scenen gir alt. Heller ikke de rolige «balladene» er spesielt interessante. Samtidig bør det nevnes at bandet innimellom spiller et par låter som virkelig imponerer. Kraftfulle «197» og «Death In The Candystore» er farlig bra, og greier å gripe større deler av publikum enn bare headbangerne på første rad.