Nå blir det bok!

Prosjektleder og ansvarlig redaktør Elise Djupedal ser fram til prosjektet. Hun har samlet en gjeng som sammen finner fram gamle og nye skatter i festivalens historie.

– Vi skal skrive en bok hvor vi prøver å se lange linjer helt tilbake til oppstarten av ISFiT-prosjektet, og om festivalen fortsatt følger de samme prinsippene, forteller Djupedal.

Det som gjør denne boka viktig ifølge Djupedal, er at den skal skape en sammenhengende fortelling om ISFiTs 25 første år. Dette har vært vanskelig tidligere, mener hun.

– Man deltar på maksimalt to- tre festivaler. På grunn av dette er det ingen som har historier over lengre tid og som kan svare på hva ISFiT er. Nå skal vi stoppe opp litt og se hvor vi er så langt i festivalens historie, sier Djupedal.

For til spørsmålet om hva ISFiT egentlig er, er det mange svar. Opplevelsen for en funksjonær kan være veldig annerledes enn for en som jobber med administrasjon. Djupedal hadde ett sentralt krav da hun samlet folk til bokprosjektet:

– Hovedkravet da jeg samlet inn folk til bokprosjektet var at alle skulle komme fra ulike seksjoner i ISFiT, slik at de sammen hadde en variert opplevelse av festivalen.

For de frivillige

Ideen om ISFiT i 1990 var at de ønsket å skape en møteplass for et mangfold studenter. Gjennom møteplassen skulle de skape forståelse. På den tiden skulle det være en mulighet til å bli bedre kjent for daværende NTH- og AVH-studenter.

– I dag er 130 land med på festivalen, og det har blitt en kulturell og internasjonal møteplass, sier Djupedal.

Men denne boka skrives ikke for de besøkende under festivalen. Den skrives på norsk, og Djupedal er tydelig på at hvem først og fremst skrives for:

– Målgruppen til boka er primært tidligere frivillige i ISFiT, fra de frivilliges perspektiv. Sekundær målgruppe kan være lokalhistorikere, folk som er generelt interesserte i frivillighet og for eksempel NORAD og UD, som jobber for det samme som ISFiT, forklarer hun.

Festival med substans

Skribent Yngvil Osdal Runde jobber med to epoker fra ISFiTs historie. Hun skriver om prosjektets første tre festivaler, samt de tre siste. Det vil si epokene 1990-94 og 2011-15.

– Noe vi har mistenkt, og som vi har fått bekreftet av kilder er at det var litt dødt på Studentersamfundet på slutten av 80-tallet. Det var lite politisk engasjement. Etter en dødperiode kom en «ny politisk vår», og ISFiT ble født, forteller Runde.

Som et alternativ til UKA ble ISFiT opprettet som en festival med politikk, diskusjoner og engasjement. De var klare på at de ville lage noe ulikt fra UKA-festivalen.

– De som opprettet ISFiT ville at festivalen skulle ha substans, i motsetning til UKA, forteller Runde.

Prosjektleder Elise Djupedal mener ytterpunktene mellom festivalelen kom tydelig fram for noen uker siden. Da frontet ISFiT og Studentenes fredspris frigjøringen av Majid Tavakoli fra et iransk fengsel, mens «Life in Color» foregikk i Høyskoledalen.

Nettverk for tidligere ISFiT-arbeidere

Djupedal tok på seg prosjektet frivillig, og forteller at hun har hatt flere tanker bak boka. Som et sekundærmål ønsker hun å bygge opp en sterkere kultur for frivillige som har vært med tidligere. Planleggingen av festivalen går over to år, og etter den er ferdig er alle involverte også ferdige.

– Det ville være lettere å lage festival dersom noen som har vært med tidligere får muligheter til å videreføre sine erfaringer. På denne måten ville vi sluppet å starte med så å si blanke ark før hver festival, forteller hun.