Nært og levende

Når man hører navnet Tove Jansson, går gjerne tankene direkte til Mummidalen, og til de kjente innbyggerne der som så mange av oss har blitt glade i gjennom barnefilmer og bøker. Da er det lett å glemme at Jansson ikke bare var barnebokforfatter og serieskaper, men også en dyktig billedkunster og skulptør. I førjulstiden gir Trondhjems kunstforening oss en sjanse til å bli litt bedre kjent med den allsidige kunstneren fra Finland.

Fra midten av november til 14. desember er utstillingen Leve, drømme, sveve – Tove Jansson i bilder å finne i Trondhjems kunstforenings galleri i Bispegata 9A, i etasjen over kafeen Ni muser. Utstillingen er helt gratis, og er en del av Tove Janssons 100-årsjubileum. I hovedsak består utstillingen av fotografier av Tove Jansson, og steder som var viktige for henne. Fotografiene er tatt av hennes yngre bror Per Olav Jansson, og Carl Gustav Hagström, som fulgte henne med kamera fra 1966 og til slutten av 1990-tallet. Motivene strekker seg gjennom nesten hele hennes lange liv, både fra fest og alvor, og publikum får muligheten til å bli litt bedre kjent med den talentfulle kunstneren.

Ved inngangen finner man hefter som man skal ta med seg rundt i utstillingen, med små sitater eller forklarende ord for hvert enkelt bilde, samt årstallet bildet er tatt. Dette fungerer i og for seg godt, og sitatene gjør at mange av fotografiene kjennes veldig personlige. Man føler virkelig at man forstår sinnelaget til Jansson idet bildet ble tatt, både når hun smiler, og når steinansiktet kommer fram.

Jeg savnet likevel litt informasjon om bildene også rundt i lokalet. Det hadde vært deilig å kunne gå rundt og bare nyte utstillingen, og å kunne slå opp i heftet for utdypende informasjon, framfor å måtte slå opp hvert enkelt bilde for i det hele tatt å kunne pusle sammen kronologien på fotografiene.

Dersom man har tid kan man gjerne slå seg ned en liten halvtime, og se dokumentaren om Janssons tidlige karriere, Vägen til Mumindalen. Der introduseres vi for flere av Janssons andre kunstverk utover de kjente mummiilustrasjonene, og vi får se hvor allsidig hun var som kunstner. Dessverre har bildet på filmen blitt strukket ut av prosjektoren, slik at utkanten av bildet hele tiden bølger og gynger. Det er forbausende forstyrrende, særlig når man får lengre sekvenser der kameraet glir sakte over malerier, og det gjør nok at mange velger å ikke se ferdig en ellers svært interessant dokumentar.

Oppsummert er denne utstillingen en fin mulighet til å bli litt bedre kjent med kvinnen bak Mummidalen, og til å få et innblikk i et rikt og arbeidsomt liv. Selv om utstillingen har sine små mangler, er det vanskelig å klage på det når den tross alt er gratis. Dersom du er glad i Mummitrollet, burde du uten tvil ta turen innom Trondhjems kunstforenings lokaler når du blir lei av lesesalen, og bli bedre kjent med mammaen hans.