Når det upresise blir on point

Lørdag 7. august kunne man nok en gang skue Norsk Film-sirkuset rulle over Oslos kinolerreter. Den nye ungdomsfilmen Dryads - Girls Don’t Cry hadde premiere, en film med et såpass sprikende manus at man kan høre Aftenposten-journalist Cecilie Asker hviske framtidsvisjoner om sosiale medier gjennom de stive replikkene. Men filmens kvalitet trenger ikke gjøre den mindre aktuell i framtiden, snarere tvert imot.

Dryads - Rita Kvist Don’t Instagram

Det bugner av fellestrekk. En ung jente som gjør små, mislykkede opprør mot foreldre gjennom å spille musikk. Med sitt lave budsjett, generiske plott, sine overfladiske karakterer og salige floker av røde tråder, var kritikeres stemmer samstemte om ungdomsfilmen Lime fra 2001; negative. Dryads’ konsept er altså ikke originalt, og den er på mange måter også, som Morgenbladet skriver, tematisk utdatert. Rent filmteknisk er Dryads heller ikke verdt mer enn et par prikker på terningen i mine øyne. Til tross for den teknologiske framgangen og et større budsjett er utstrålingen likevel klønete og uerfaren. Forskjellen ligger i at jeg har en positiv holdning til kultkalkunen fra 2001. Lime er billig og meningsløs, men likevel så fantastisk sjarmerende. Hva er grunnen til at de klumsete innstillingene, det klønete skuespillet og det stagnerende manuset i Dryads ikke sjarmerer på samme måte?

Art by accident

Limes kontrastfylte fargebruk, spenningskurven som likner en berg-og-dalbane, de innøvde banneordene og den stive imitasjonen av kjærlighet. Regissør Nathilde Overrein Rapps skildring av ungdoms usikkerhet er gjennomført og gjennomgående i alle sidene ved Lime. Den konseptuelle usikkerheten som ligger over filmen eksisterer nettopp fordi prosjektet er en katastrofe i seg selv. Men når jeg ser Lime i 2015 nyter jeg den uten ironisk distanse, og lar meg bli genuint nostalgisk påvirket av dette som man normalt ville kalt “svakheter”.

The Tribe, Britney Spears, Stian Barsnes Simonsen i Reser, Tande-P som rapper om Internett, Lola Rennt. Årtusenskiftet var preget av utadvendthet, kontraster, ekstase, klisjeer og energi. Kanskje det ikke var slik. Antakeligvis ikke, men det er sånn jeg ser tilbake på perioden, og det er nettopp det som teller. Disse assosiasjonene springer ut av alle sidene ved Limes estetikk. Kieslowski-esque bruk av kontrastfyllte fargefiltere, umotivert skifte mellom svart-hvitt og farger. Det hele er påfallende amatørmessig utført, og det gjør at det ikke bare portretterer 2000-talls ungdom, men også ungdomstiden i seg selv. Lime viser oss noe universelt, noe som betyr mer enn filmen i seg selv, nettopp ved å være uerfaren og dårlig. Men var tidlig 2000-tall en såpass forvirret tidsperiode? Var det slik at Lime faktisk representerte samtiden uten at datidens kritikere ville innrømme det? Eller er det slik at filmen dominerer inntrykket mitt av fortiden fordi den tilfeldigvis appellerer til meg?

Middelklassebarnets opprør

Dryads’ Hilde gjør også et ungdomsopprør på samme måte som Limes Tanja, men her sklidres det på en helt annen måte. Dryads viser det med stødig og kinematografi etter læreboken, klare, glødende farger og kompliserte effekter for å framheve hennes bruk av sosiale medier. Filmen er visuelt glætt, shiny, kontrollert, og rolig. Akkurat som Hilde selv, der hun sitter på jenterommet med shabby chic-innredning og Topp-plakater. Hun fungerer som en observerende skikkelse framfor en bidragsyter idet hun beveger seg utenfor komfortsonen over i Henriettes kunstpoppete Pippi Langstrømpe-tilværelse. Men var ikke kidsa på tidlig 2000-tall den siste generasjonen som jevnt over gjorde opprør mot foreldrene? Og da mener jeg ikke opprøret som handler om valg av interesser, den obligatoriske jakten etter egen identitet, jeg sikter til den kollektive avstanden ungdom siden 50-tallet har tatt fra deres forsørgere.

Kunstige Wam & Vennerød-replikker eller ei, Dryads er, i likhet med Lime, et skinnende rent produkt av sin samtid. Den viser en ny generasjon ungdom som lever i harmoni med sine foreldre, omsluttet av Internett og et generelt velstående og komfortabelt middelklasseliv. Filmen er en unyansert karikatur av ungdomstiden, og måten den er skildret på er så skamløs og naiv at det kan få en til å rødme. Akkurat som Lime var i sin tid. Etterhvert vil minner og den faste følelsen av tidsperioden forvitre, og vi står dermed igjen med et inntrykk av fortiden som de mest skamløse og naive har formet for oss. Man blir anspent og flau av å se på Hilde som krampaktig kommuniserer via Snapchat fordi det er banalt, fordi det er enkelt, og fordi det er sant. Det er det enkle som blir populært, det enkle som blir husket, og det enkle som blir brukt som verktøy for å leve seg inn i fortiden.

Søken etter det som tilfredsstiller fordommer

Det er nettopp det som kommer til å gjøre Dryads til en kultfilm man drar fram om 15 år og får nostalgikick av. Selv om sosiale medier i stor grad definerer livene til dagens unge har vi ikke et like krampaktig forhold til fenomenet som ungdommen i Dryads. De voksne, som står utenfor kulturen de skildrer, overeksponerer sider som bare eksisterer i underbevisstheten til ungdom. For hvor aktuelt er det egentlig med unge som spiller i band? Å gjøre opprør mot foreldrene sine? Å like The Velvet Underground og Nirvana? Det er ignoransen og misforståelsene som skaper framtidens bilde av samtiden, det tilfredsstillende banale som forteller historien videre.