Når objektivisering blir målet

Tekst: Mats Tveraaen, Nora Birgitte Johansen

UKA-17

Å stå naken midt i et rom og bli beglodd av rundt tjue fremmede mennesker høres kanskje for de fleste ut som et typisk mareritt, kanskje med noen mørke, seksuelle undertoner, men ikke for Kristina Vatland.

– Det er deilig å stå naken uten at det er noe seksuelt over det, forteller Kristina Vatland som få minutter senere kler av seg og stiller seg midt i rommet.

For Vatland er det å stå akt på ingen måte en seksuell, ekshibisjonistisk opplevelse. Det nakne menneske er ikke lenger et nakent menneske, men et sett med sammenhengende former. Et objekt. På samme måte som man maler fruktfat på fruktfat, blir kroppen et redskap for å lære deltakerne å tegne.

Vatland nevner at det er interessant å se hvordan kroppen blir tolket. Hun har tidligere stått aktmodell for eldre mennesker som hun beskriver som svært ærlige og rett på sak. Hun er spent på om studentene inkluderer alle skavanker, eller om de er litt mer engstelige for å fornærme henne.

Vi setter oss i en sirkel og kursholder Jonas Greni forklarer Croquis (krəʊˈkiː); en type skisse som gjøres over kort tid. Han gir deltakerne et minutt på å skissere Vatland som stiller seg i en kontrapost-stilling, en vanlig stilling der man har litt knekk i hoftene. Et halvt sekund der modellen nonchalant kler av seg, føler man seg som deltaker litt ukomfortabel og vet ikke helt hvor en skal se. Når kursholder gir klarsignal om at alle har ett minutt tegnetid, glemmes dette derimot fort. Deltakerne gjør små forsiktige bevegelser med kullstiftene før tiden renner ut og modellen dekker seg med et skjerf.

– Det kan bli ganske kaldt, innrømmer Vatland. Hun har lært seg å kle på seg litt i pausene.

Deltakerne er enige om at et minutt er kort tid, der de nervøse og litt svette titter opp fra arkene sine hvor de i hui og hast har klodret ned omrisset av et menneske. Greni forteller at de fleste opplever en progresjon. Noe av hensikten med slike korte intervaller er å trekke ut kroppens positur eller bevegelse, heller enn alle detaljer. Essensen av hva kroppen forteller. Greni forklarer problemet med å gjengi et tredimensjonalt objekt i et todimensjonalt medium, hvordan få med dybden dersom noe peker direkte mot deg? I pausene viser han sine og andres skisser og demonstrerer ulike teknikker for å få fram kroppens tredimensjonalitet. Han legger til at det å lære å tegne egentlig er å lære å se. Hvordan beveger musklene seg og hvordan henger kroppen sammen? Hvordan oppfører lys og skygge seg? Er magen egentlig helt flat?

Gard Rystad sitter etter kurset med kull i ansiktet og innrømmer at de første tegningene hans var penere.

– Når man blir selvsikker og prøver å være kunstnerisk går det litt fort og blir ikke som i virkeligheten, forklarer Rystad.

Han var selv modell i fjor og forteller at han var forbauset over hvor lite flaut det egentlig er.

– De fniser ikke, de er ute etter å tegne, sier han.

Ikke alle er like heldige, Jesper Krogstad som også deltok, forteller at han var aktmodell på et utdrikningslag. Der var jentene småbrisne og fnisete. Han fikk senere spørsmål om å heller være mannlig stripper, noe han høflig takket nei til.

– Det føltes litt feil siden jeg har dame.