Om sex og skam

SHAME - REGI: STEVE MCQUEEN - SEE-SAW FILMS

Den britiske videokunstneren Steve McQueen slo gjennom med debutfilmen Hunger i 2008, som av mange ble – velfortjent – omtalt som en av de beste filmene det året. Derfor har det selvfølgelig blitt knyttet en hel del forventninger til Shame , men disse innfris dessverre ikke helt.

I Hunger spilte Michael Fassbender den nordirske aktivisten Bobby Sands, men inntar her rollen som en langt mer innadvendt protagonist. Brandon, som han heter, er sexavhengigmed alt det innebærer. Han trakter ikke noe særlig etter menneskelig kontakt, bortsett fra når sex er målet. Heldigvis er han kjekk og sjarmerende nok til at han jevnlig får pule gratis, og er i det hele tatt god til å opprettholde en fasade av generell vellykkethet.

Fassbender er den store attraksjonen her. Selv om han begrenses av en karakter som på overflaten er usedvanlig kald og behersket, og som vi gis minimalt med eksposisjon på, klarer han å formidle enorme mengder informasjon, ofte bare ved hjelp av et blikk. Dette understreker samtidig hvordan Brandons avhengighet har fanget ham i egen kropp – eller, mer korrekt, av sine kroppslige behov – og man kun kan oppfatte desperasjonen, den titulære skammen han fortæres av, og eventuelle rop om hjelp hvis man ser ham i øynene. Man kan si at Fassbender spiller to roller, mannen slik han presenterer seg for omverdenen og mannen bak fasaden, samtidig, og utførelsen er mesterlig.

McQueen er altså heldig med hovedrollecastingen. Ikke bare fordi skuespilleren er god, men fordi Fassbender bidrar så mye mer til dette karakterportrettet enn hva regissøren selv gjør. Rett nok er det McQueens avgjørelse å stadig dvele ved Fassbenders ekspressive ansikt, men for eksempel dialogscenene og de gjentatte lange kamerakjøringene føles ofte direkte intetsigende. McQueen kan berømmes for å være både stilsikker og vågal (ikke vis denne filmen til moren din), men han er for sjelden i stand til å sprøyte virkelig innhold i disse scenene.

Dette er skuffende, og ikke minst overraskende når man har Hunger i tankene. Kanskje var selve hendelsene i den filmen såpass megetsigende at meningsinnholdet i større grad oppsto av seg selv. I alle fall oppleves McQueens regi jevnt over ustødig her – subtile grep blir meningsløse, og filmens sisteakt, som hever dramatikken flere hakk, føles bare uendelig platt. I slike tilfeller er det godt å ha Fassbender til å fortelle historien for deg.