Opprykksgenerasjonen
Det er ikke lenger klassekamp. Det er klassereise. Men hva skjer når vi kommer hjem igjen?
KLASSEREISEN
En annen verden
– Det handler om at man har lyst til å fortelle, lyst til å formidle noe til familien og hjemplassen – og opplever at det faller på steingrunn. Da blir man skuffet og såret, men man prøver å bevare et fornuftig forhold til familien ved å tone ned sin egen akademikervirkelighet og heller fokusere på fortida, på det som er felles.
Seljestad er mannen som startet klassereisedebatten i Norge. Innerst i Hardanger, ved en fjordarm omkranset av høye fjell, startet han sitt arbeidsliv i den elektrokjemiske industrien. Etter et år i hallene på Zinken dro han heller til Nansenskolen på Lillehammer, studerte på universitetet og endte opp som det han selv kaller «oslofjordhumanist». I sin nye bok, Bastard, skildrer han denne reisen: «Når eg no snur meg og ser meg tilbake, ser eg ein arbeidargutt som var rein, født til å vera femte generasjons smelteverksarbeidar og fagforeiningsmann som faren og bestefaren før han. Ein arbeidargutt med omlag same verdiar, erfaringar og holdningar som dei han voks opp i lag med. Men ser eg litt lenger fram, ser eg ein ung mann ved Norsk Humanistisk Akademi som prøver å kvitte seg med arbeidarklassehabitusen sin og bli ein nyfrelst oslofjordhumanist. Og her er det, tenker eg, det brotet som gjorde meg til en bastard.»
Kulturell heis
– Men hvordan er situasjonen for dagens studenter, en generasjon senere?
– Avstanden føles nok mindre i dag, fordi dere er så mange flere. Klassereisen fungerer mer som et kollektivt løft, en heis for alle. Den klassekulturelle konteksten er også på mange måter løst opp ved at de ensidige industristedene har blitt mindre viktige. Husk at på seksti- og syttitallet bodde man her ofte i bedriftsboliger, man var aktiv i fagforeningen, og statusen som arbeider var klart definert.
Han forklarer:
– Forvitringen av arbeiderklassen har ført til en identitet i bevegelse, reisen blir kortere og kortere. Likevel handler det fremdeles om at en må svare for seg i to vidt forskjellige miljøer. Man må slite for å tilegne seg den kunnskapsmessige og kulturelle kapitalen som for andre er åpenbar og ligger forankret i familiekulturen, uten å bli en Erasmus Montanus overfor sine egne.
Anette Opheim er enig. Tjueenåringen går andre året på historie ved NTNU. Hun er født og oppvokst i Ølen i Sunnhordland, sju mil fra Odda, mot kysten, mot den nye arbeiderklassen. Her slaktes, foredles og pakkes griser, kyr og sauer slik at de blir Skjeggerød-produkter. Faren hennes er tredje generasjons gårdbruker og driver med melkekyr. Moren arbeider i pakkeriet på slakteriet. Det gjorde også Anette Opheim, året etter videregående.
– Nå er det kjedelig å dra tilbake dit, kjedelig å prate med de andre i kantina. Det virker som om det eneste målet med livet er hva som skal skje på lørdagskvelden.
Foreldre viktige
Anette Opheim er en av de første i familien som går på universitetet.
– Foreldrene mine har alltid snakket om utdannelse, men de hadde ikke blitt skuffet om jeg hadde gått i en yrkesfaglig retning, blitt frisør, for eksempel. Fokuset er alltid på det å få seg en jobb. Jeg vil utdanne meg for å forstå hvordan verden er, for å forstå meg selv, og hva som interesserer meg.
Det er enkelt å begynne på skole i dag, men Opheim tror likevel at familiens bakgrunn er viktig i hvordan man velger yrkesvei.
– Har man foreldre med lang utdannelse, er det lettere å bli hjulpet med leksene, for eksempel. Man blir påvirket og forberedt på å tilbringe mange år i skolegang, den akademiske veien synes ikke så bratt. Det føles merkelig å kunne mer enn foreldrene sine. Tenke seg om to ganger før man bruker vanskelige ord og tar opp store, filosofiske tema, passe seg for at det ikke blir kjedelig å høre på. Men slik har det i grunnen alltid vært. Jeg tror foreldrene mine merker forandringen sterkere enn meg selv. Også tror jeg de er glade på mine vegne.
Urbanisering
Jusstudent Kenneth Høgevold påpeker at forskjellene mellom by og land også er en nyanse av klassereisebegrepet. 23-åringen har vært innom både statsvitenskap og realfag. Han vokste opp i Valle i Setesdalen, et klassisk norsk bygdesamfunn. Her driver folk med jordbruk eller produksjon av elektrisk kraft.
– Det ville vært vanskelig å flytte tilbake, først og fremst på grunn av jobb. Selv om familien min har høyere utdannelse, har forankringen til bygda blitt svakere. Jeg har blitt vant til å tilhøre et stort kunnskapsmiljø som bare finnes i byene. Men bygda er på mange måter nyttig og inkluderende, den også, og en oppvekst i bygdemodus gjør at jeg kan fungere begge steder.
Nettopp tokulturaliteten er også noe Lars Ove Seljestad beskriver.
– Selv om det er både en styrke og en svakhet, gir det en viss frihet å kunne flytte tyngdepunktet fra den ene foten til den andre. En moderne tilværelse.
Det er mange måter å komme hjem på.
(Sitat et annet sted på siden, kanskje over illustrasjonen?)
"Eg kom heim til mine egne. Og dei kjende meg ikkje. Eg var blitt ein framand. Og dette er den klassereisandes evige erfaring. Du kjem adri heilt fram til den nye plassen, til den sosiale og kulturelle klassen du utdanningsmessig, verdimessig og kunnskapsmessig tilhøyrer, men du kan heller aldri komma heim igjen. Og det siste er det mest smertefulle"_Lars Ove Seljestad, fra boka "_Bastard".
FAKTA:
• Ifølge Statistisk Sentralbyrå var om lag 32 % av landets innbyggere mellom 19 og 24 år opptatt med studier på universitet eller høyskole i 2005.
• Tall fra 2002 forteller at nærmere halvparten av norske studenter har foreldre med grunnskole, eller videregående som høyest fullførte utdanningsnivå.
– Vi utdanner oss lengre, og i større grad, enn våre foreldre.-BYTT UT DETTE PUNKTET
