Overlatt til øyeblikket

Noe av det spennende med en Supersilent-konsert er at du vet aldri hvordan musikken kommer til å bli, og det vet ikke musikerne heller. Du vet bare at låtene kommer til å ha en oppbygning og en utvikling, resten blir overlatt til øyeblikket.

Jeg kom til et fullstappa, varmt telt, hvor jeg ble møtt av en vegg av deilig støy, rumlende bass, og elektronisk genererte lyder. Det var massivt og mørkt. Etterhvert begynte Arve Henriksen å hoie og snerre mens han spilte trommer. Jeg syntes på dette tidspunktet at det skjedde veldig mye i alle instrumenter. De ville så mye, men klarte ikke helt å ville det samme.

Rundt midten av konserten tonet de det ned slik at enkeltinstrumentene kom tydeligere frem. Lange metaliske toner i gitar og synth ble lagt under fjern trompet og klar, tørr bass. Det var et enklere, mer åpent lydbilde, hvor det var plass til mer detaljer. Først da var det virkelig mulig å høre hvilke toner John Paul Jones spilte. Musikken bygget seg sakte men sikkert opp fra det svake og minimalistiske til det massive og støyete.

Det er sjeldent jeg er på en konsert hvor det er trommisen og bassisten som tar mest plass på scenen. Jeg ville gjerne hørt mer av det Helge Sten gjorde med effekter og elektronikk, men det var som forventet at en så legendarisk bassist som John Paul Jones fikk mye plass i lydbildet. Det var av den grunn jeg også ble litt skuffet over at jeg ikke hørte tydeligere hva han spilte. Bassen hadde en fin distortion og en fin tone, men det ble av og til litt diffust.