«Pappa er for glad i meg»

KOSMORAMA

POLISSE – MAÏWENN – LES FILMS DU TRÉSOR

Det finnes knapt noen grovere forbrytelse enn å forgripe seg på sitt eget barn. Å forkaste ansvaret du har overfor barnet, og utnytte avhengigheten og tilliten det har til deg, er nærmest utilgivelig.

Det er slik omsorgssvikt Polisse tar for seg, gjennom Paris-politiets barnevernsavsnitt. Filmen fokuserer i hovedsak på misbruk i form av voldtekt og incest. Og den gjør det på en nøktern måte, uten tydelige forsøk på å manipulere seerens følelser. Likevel er det umulig å unngå at magen knyter seg når en jente sier til sin mor at «pappa er for glad i meg».

Polisse kan minne om en politiserie fra tv. Den er realistisk og upolert i uttrykket, og handlingen består av at det omfattende karaktergalleriet av politifolk går fra sak til sak, uten at vi får se utfallet av dem. Filmen er i grunn litt som en utvidet episode av The Wire satt til Frankrike, for trekke en billig, men likevel ganske treffende sammenlikning. Her er det ingen klare hovedkarakterer eller noe klart definert plott, men heller et kaleidoskopisk overblikk over politiavdelingen og menneskene de kommer i kontakt med. Således føles filmen noe ustrukturert, men det er ikke nødvendigvis negativt. Snarere understreker det det faktum at selv om én etterforskning er overstått, er ikke verden reddet. En ny sak venter alltid.

At dette arbeidet tærer på politifolkene burde ikke komme som noen overraskelse. De fleste har et dysfunksjonelt hjemmeliv, ofte på grunn av at de ikke klarer å la jobb være jobb etter endt arbeidstid, og mye tyder på at samtlige ligger an til å utvikle heftige magesår. For én av dem får stresset fatale følger, i filmens siste, og mest overdramatiske og malplasserte scene. Bortsett fra dette eksempelet er påkjenningene derimot gjennomgående godt skildret. Hele skuespillerensemblet er overbevisende, og i kombinasjon med den realistiske stilen føles filmuniverset ytterst troverdig. Dette bidrar selvsagt til å gjøre de vondeste scenene (som gjerne involverer barn) enda mer effektfulle.

Polisse er ingen behagelig film å se på, men den behandler sitt innhold med varme og menneskelighet, for ikke å snakke om en del vellykket komikk. Dessuten anerkjenner den hvor komplekst et overgrep er. Overgriperen er ikke nødvendigvis et ondskapsfullt seksuelt rovdyr, han/hun hater ikke nødvendigvis barnet, og barnet hater ikke nødvendigvis overgriperen. I noen tilfeller stemmer imidlertid alt dette. Polisse legger vekt på disse nyansene, og viser at det sjelden er snakk om «gode» og «onde» parter i slike saker, bare at det er viktig og vanskelig å behandle dem.