Pirrende retro-gørr

FILM

HOUSE OF THE DEVIL - REGI: TI WEST - MPI MEDIA GROUP

Gutta et stykke foran i salen lo godt i begynnelsen av filmen, men pipa fikk en annen lyd når de forsto at dette var blodig alvor. De var vel erfarne festivalgjengere, og hadde på forhånd lest hva filmen handlet om. Horror med sterke referanser til 80-tallet kan kanskje være lett å flire selvsikkert av, vanskelig å ta seriøst – men The House of the Devil er en sjangertro hyllest som samtidig luker ut mange av de corny elementene fra klassikerne den låner fra. Det som har blitt beholdt i filmen, hører liksom med. Tåpelig eller ei.

Filmen finner sted på det nevnte 80-tallet. Yndige Samantha har fått seg nytt sted å bo, men mangler penger til å betale leien. Hun oppdager en lapp der det averteres etter barnevakt, en jobb hun etter litt fram og tilbake ender opp med å få. Venninnen kjører henne ut til huset, som ligger bortgjemt og mørkt til. På tross av de uhyggelige omgivelsene, venninnens bange anelser og det faktum at det slettes ikke er et barn Samantha skal passe, velger hun likevel å bli værende for natten – etter at lønna heves i takt med hennes skepsis.

Det meste av filmen er ren spenningsoppbygging, og fungerer særdeles godt. Det er ventingen og den underliggende spenningen som er hele premisset. Det er befriende å se en film som tar seg god tid, og som ikke strekker seg langt over klimaks – selv om man kan spørre seg om den hadde blitt enda mer effektiv hvis man hadde tonet ned de overnaturlige elementene.

Samantha er en skrekkfilm-pike av den gamle skolen – søt, uskyldig, men til syvende og sist ei jente med bein i nesa. Sammen med huset, skyggene, musikken og retro-vibbene – kort sagt stemningen – er hun hovedgrunnen til at The House of the Devil leverer det den prøver på.