Tekst: Jens Erik Vaaler, Radio Revolt

Alfred Hitchcock har blitt hyllet opp gjennom årene som en av historiens største filmauteurer, med en filmografi som inneholder klassikere som North by Northwest, Rope, The Birds og sist, men ikke minst: Psycho . Hans filmer har inspirert utallige andre regissører og mange av hans filmteknikker og måter å fortelle historier på brukes fortsatt den dag i dag. Dermed synes jeg det er litt rart at det er først i 2013 det har blitt laget spillefilm om Alfred Hitchcocks liv og virke.

Lytt til episoden av Filmofil her!

Hitchcock tar for seg den vanskelige innspillingen av filmen Psycho , samt belastningen dette tok på Alfred Hitchcocks ekteskap til Alma Reville. Anthony Hopkins spiller rollen som gode gamle Hitch, og filmen fremstiller regissøren som et underforstått geni som stadig furter over å ikke få ting slik han vil. Det er litt som å se en trassig femåring i kroppen til en meget korpulent engelskmann. I rollen som den nesten helgenaktige Alma finner vi Helen Mirren, som sjeldent gjør en dårlig rolletolkning, men som forsvinner litt under Hopkins’ veldige fremtoning og magemål. Hun spiller den sterke kvinnen bak mannen som må hanskes med hans lunefulle temperament. Dette klarer hun helt fint.

Kjemien mellom Hopkins og Mirren er ikke akkurat gnistrede, men de klarer helt fint å spille et gammelt ektepar som har holdt sammen i flere år. Mirren er den som får de store spenningstoppene, mens Hopkins tilsynelatende trasker rundt med en tønne rundt livet og tonnevis med sminke for å kunne etterligne Alfred Hitchcocks overvektige kropp. Mesterregissørens mer lugubre og psykopatiske sider blir berørt i filmen, men det blir stort sett glattet over og fremstilt som spesielle særegenheter man gjerne må regne med når noen er såpass briljant. Det virker i hvert fall som om det er det filmen vil at jeg skal tro.

Samtidig som Hitchcock forsøker å hylle regissørens arbeidsmoral og filmatiske metode gjennom karakterisering og skuespill inneholder den også flere visuelle referanser til Hitchcocks filmatiske stil. Filmen åpnes og avsluttes på samme måte som TV-serien Alfred Hitchcock Presents og den velkjente silhuetten av Hitchcocks hode i profil dukker opp i en rekke scener. Referansene går dog bare så langt, og det er ellers lite ved filmen som gir den et særpreg. Skal du stappe Hitchcock-referanser inn i en film om Alfred Hitchcock burde du gå stort eller droppe det fullstendig. Det er lite vits i å holde seg tilbake da Hitchcock sjeldent gjorde dette selv.

Filmen om Alfred Hitchcock er som en pose med blandet drops der de fleste godbitene allerede har blitt plukket ut av noen andre. Filmen klarer å klinke til med de gode øyeblikkene noen ganger, men alt gjøres så trygt og tamt at det er lite ved Hitchcock som virkelig fenger. Filmen mangler noe ordentlig som kan stå på spill, for selv om Hitchcocks ekteskap virker i fare blir alt ordnet etter en litt ensidig krangel. Ganske synd, egentlig, for en film som handler om en mann som ble erklært spenningens mester.

Terningkast 3