Pompøs fabulering

Å gud bedre.

Jeg skal ikke skryte på meg å inneha noen filmpoetisk sensibilitet, men drister meg likevel til å si det: En så pretensiøs lapskaus som dette skal man lete lenge etter. Remake.me, Remake.me. En nettadresse, en tittel på et dokument? En vag oppfordring? Det spiller saktens ingen trille. Her har du en vulgært kryssklippet øvelse i overfladisk fabulering, en drepende kjedelig reise gjennom banalitetens trøstesløse korridorer.

Se på meg, se på meg!

Og selv om man skulle ønske at navlebeskuelsen i Unni Straumes selvrefleksive, selvbiografiske, selvsentrerte, selvabsorberte, selvutleverende, selvaktualiserende og selvbefølende «moderne filmdikt» tok slutt etter rulleteksten, så tøffer den (navlebeskuelsen, altså) uavbrutt videre i storsamfunnets stadig omgripende bekjennelses(u)kultur. Alle skal dele sine innerste tanker, koste hva det koste vil, tilsvarende dette verket, som forsvinner fullstendig inn i seg selv rett foran på øynene på deg.

Se bare på filmens offisielle beskrivelse:

«Unni Straume tar oss med på en assosiativ reise hvor hun med poetisk rytmesans gjenbesøker øyeblikk fra egen filmografi. Straume gir filmer så forskjellige som Til en ukjent og Musikk for bryllup og begravelser nytt liv i et postmoderne lappeteppe i ånden til den sovjetiske montasjefilmen» - Filmweb.no

Er du i lynne for et postmoderne lappeteppe i samme ånd som den sovjetiske montasjefilmen, pris deg lykkelig. Bevæpnet med livsfilosofiske kvasi-betraktninger av typen «tiden har alltid beveget seg langs en line, nå er den både her og der» (fritt sitert), tar filmskaperen tilsynelatende sikte på å røpe noe om tilværelsens uutsigelige uutsigelighet, uten å være bevisst ironien i filmens manglende evne til å si noe som helst.

Au(ma)teur

Straume går fra å filme et maleri på veggen, sin egen hund mens den slikker seg omhyggelig rundt munnen, et megetsigende blikk i kameraet, til å skjene over i klipp fra sine tidligere filmer – for det meste bestående av Bjørn Sundquist og Petronella Barker i erotisk ladet passiar.

Før man rekker å erkjenne at det eneste man egentlig vil er å se sistnevnte knulle på liksom, klipper hun over til en samtale mellom seg selv og en italiensk taxisjåfør, der hun med ustødig hånd filmer omgivelsene idet de «bare glir forbi» (2009, Jaa9 & OnklP et.al.). Man sitter der og griper etter ikke-eksisterende halmstrå i et forsøk på å finne en eller annen sammenheng, kontinuitet og/eller poetisk sannhet, men trekkes gradvis mot menneskets verst tenkelige tilstand: Den totale ettergivelsen.

Jeg har ingen tidligere erfaring med Straumes filmer, det kan godt hende hun er en habil filmskaper til vanlig, men tanken bak Remake.me unnslipper meg fra første sekund. Hun filmer gjennomgående med håndkamera fra buss, båt, tog og fly, resulterende i drøssevis av uinteressante landskapsbilder en japansk turist verdig, løftet frem av Nils Petter Molværs atomsfæriske jazzkomposisjoner – dette moderne filmdiktets egentlige høydepunkt. Det er en grunn til at Remake.me tilhører den eksperimentelle sjangeren: Ordet «eksperimentell» skaper implisitte forventninger om et resultat som ikke nødvendigvis er vellykket, men kan bidra til å pløye ny mark på sikt. Remake.me pløyer heller sin egen mark, for ikke å snakke om gjødslingen av den, under påskudd av å være en slags «assosiativ reise» - som om assosiative reiser er interessant per se.

Fortsatt hypp på litt klein og svulstig selvransakelse? Tenn et par duftlys, fyr opp noe mongolsk strupesang, og dra heller på din egen “assosiative reise” – alt i komforten av ditt eget hode.