Positiv overraskelse

Etter en mildt sagt skuffende Slayer-konsert på Unholy Alliance 2006, blei jeg sittende djupt såra og vonbroten, overbevist om at bandet hadde blitt for gamle og slitne til å framføre sin egen musikk på en rettferdig måte. Lyden var grøtete og låtene druknet i et forsøk på å opprettholde tempoet som er selve kjernen i thrashmetallsjangren. Det ble en dørgende kjedelig avslutning på kvelden i Oslo Spektrum. Siden har jeg fått mine bekymringer bekreftet fra flere hold. Slayer er ikke lenger noe godt liveband, og det er bedre å se et middelmådig coverband enn å betale i dyre dommer for originalen.

Det var derfor med stor skepsis jeg satte meg til rette på tribunen bakerst på Sjøsiden scene på Øyafestivalen lørdag kveld. På den ene siden var jeg overraska over at hovedstadens årlige hipsterfestival hadde booka et i mine øyne utslitt thrashband fra åttitallet, hvis eneste relevans i 2013 er at gitarist og grunnlegger Jeff Hanneman døde av leversvikt i mai i år. På den andre siden var det merkelig at når et stort, internasjonalt metallband først er hyret inn, skal de plasseres på den nest største scenen. Jeg så for meg svartkledde sekstenåringer med rike fedre som måtte se seg nødt til å stå i vannet for å få med seg konserten.

Men Slayer leverte! Fra første tone lød musikken tightere og mer slagkraftig enn på lenge. Kanskje var det jeg som hadde vært lur og plassert meg i nærheten av miksepulten, men lyden var langt mer velbalansert og klar enn jeg noen gang hadde kunnet forestilt meg. Det lød ikke krystallklart, men det er heller ikke noe å hige etter når man heter Slayer og spiller gitar i maskingeværtempo.
Utrolig nok klarte fire gubber å levere et godt sceneshow nesten uten å bevege på seg. Flittig bruk av røykmaskin og fargerik lyskoreografi sørget for at konserten aldri var kjedelig å se på. Frontmann Tom Araya henvendte seg ofte til publikum, enkelte ganger mer ydmykt enn andre.

Selv om publikum ikke sprengte kapasiteten på Sjøsiden scene, var det stor trengsel. Med et såpass stort navn på scenen virket det mest som et krympet festivalscenario. Alt var som de skulle være, i mindre format.
Låtmaterialet besto i hovedsak av gamle og kjente klassikere, noe jeg synes er helt greit for gamle travere som ikke er plateaktuelle og der lytterskaren først og fremst konsentrerer seg om de eldre utgivelsene. For andre festivaldeltakere, som ellers ikke hadde tatt seg bryet med å se Slayer, tror jeg også det var et riktig valg å fokusere på klassikerne.
En fin detalj var at sceneteppet mot slutten av konserten ble byttet ut med et nytt til ære for Jeff Hanneman. Jeg synes det er noe fint ved at et band kan spille konserter såpass kort etter at et av de sentrale medlemmene har gått bort, og at man kan ære den avdøde i en liten notis og ikke la tragedien sette stemninga for hele konserten.

Slayer leverte langt over forventning, og skal ha ros for det. Å forlate festivalområdet med en god følelse er ikke noe å forakte, men absolutt ikke noe jeg hadde ventet meg. Gamlegutta viste at de er i form, og undertegnede ser nå uten (stor) skepsis fram til høstens planlagte plateutgivelse.