Primus motor

– Jeg blir ikke helt «wæow!» av det. Jeg kan ikke si det.

Bent Sæther synker tibake i sofaen på Ramp på Svartlamon, senker stemmen igjen, og legger armene tilbake i fanget etter å ha viftet sarkastisk med dem i lufta i et lite sekund.

Vokalisten og bassisten i Motorpsycho er nemlig ikke spesielt opptatt av at den nye plata Heavy Metal Fruit fikk terningkast seks i Adressa. Eller at bandet hans er nominert til tre Ut-awards, for den saks skyld.

– Såpass blasert, eller arrogant om du vil, tillater jeg meg å være. For all del, det er hyggelig å få klapp på skulderen. Men jeg bryr meg rett og slett ikke om hva andre mener.

– Ikke det minste?

– Det er vi som vet best hva Motorpsycho skal være. Når jeg lager musikk tenker jeg alltid at «folk kjem itj te å skjønn det læll».

Livet på utsiden

Den trønderske trioen går nå inn i sitt fjerde tiår som suksessrockere. Men Sæther er ikke komfortabel med legendestempelet, eller oppmerksomhet overhodet.

– Vi prøvde oss på dette kjendislivet, men det sugde ut all energi av oss. For min del har jeg prøvd så godt jeg kan å holde meg unna sirkuset, forklarer han.

Bor man i Trondheim med et ønske om å definere seg på utsiden av både mediesirkus og musikalske stilarter, er det én bydel det er naturlig å søke til: Svartlamon. Hit flyttet Bent Sæther allerede i 1991.

Siden har han blitt værende. Det er her han har sønnen i barnehage, er på nikk med alle på kafeen Ramp, og øver med bandkompisene Hans Magnus Ryan og Kenneth Kapstad.

– Lever du i en boble?

– Det er ikke så hermetisk som mange tror. Svartlamon har blitt mer tilgjengelig de siste årene. Men det er klart, det er jo stort sett oustidere og idealister som søker seg hit.

Paradoksalt nok var det i dette miljøet Motorpsycho oppstod i 1989, og endte opp som en av de største kommersielle bandsuksessene Trondheim har opplevd.

– Jeg føler vi fulgte vår egen greie. Men på den tiden spilte vi musikk med punk- og grungepreg, så vi fikk jo mye drahjelp ved at grunge ble mainstream akkurat rundt den tiden. Så litt flaks var det nok.

Store sprang

Men Sæther og de to andre bandmedlemmene ville ikke låse seg til grunge-sjangeren. Ikke engang etter Demon Box i 1993, kanskje deres største albumsuksess, slo bandet seg til ro innen en stilart.

– Da ble vi plutselig satt i bås som det tyngste og mørkeste Norge hadde sett på mange år. Jeg liker ikke å bli satt i bås, forteller Sæther.

Delvis på grunn av «nå skal vi faen meg vise dem at de ikke kan definere oss»-holdningen, og delvis fordi daværende trommis Håkon Gebhart var «fryktelig opptatt av banjo på den tiden», svarte derfor bandet med å gi ut countryplata The Tussler året etter.

– Er dere ikke redd for at fansen faller av i svingene?

– For oss er det uaktuelt å fortsette i ett spor kun fordi anmeldere og publikum liker det. Dessuten er det de platene vi har ansett som de særeste som har solgt mest. Hvorfor vet jeg ikke, sier Sæther.

– Apropos sært. På Heavy Metal Fruit har dere et 20 minutter langt spor?

– Både vi og produsenten følte det var helt på sin plass med en så lang låt. Og, ja, «folk kjem itj te å skjønn det læll», gjentar Sæther og ler.

Gir seg ikke frivillig

Foreløpig har han ingen planer om å gi seg med musikken, i hvert fall ikke frivillig.

– Det mest spennende i Trondheims musikkmiljø nå for tiden skjer på Konsen, på jazzlinja. Det er bare synd at alle rømmer til Oslo etter endt utdanning. Ellers har jeg ikke så mye oversikt – jeg er jo 40. Jeg skal ikke vite om alt som rører seg. Egentlig venter jeg på, og gleder meg til, at noen skal dukke opp fra undergrunnen, gi meg en skikkelig kilevink og si «se, vi har laget noe bedre og mer spennede enn deg!»

Enn så lenge har Sæther imidlertid kun fokus på musikken. Med slippet av den nye plata følger Norges- og Europaturné, oppdrag for Rikskonsertene og festivaljobber til sommeren.

– Om jeg en gang mister lysten, kan jeg kanskje få noe ut av engelsk- og sosialantropologutdanningen jeg har. Men akkurat nå må jeg rocke.