Prisdryss i lekestua

Carl Frode Tiller vant prisen for sin siste roman Innsirkling. Nå sitter han og skriver på oppfølgeren.

Leiligheten er nesten påfallende normal. Interiøret ser stort sett ut til å være fra Brio og Fretex. På gulvet ligger lekene strødd, kjøleskapet er pepret med magnetbokstaver og overalt hvor du snur deg henger det barnetegninger.

Oppfølgeren som alle venter på blir til på barnerommet, nærmere bestemt på en liten spartansk skrivepult blant lekekomfyrer og prinsessekjoler. Den som ikke vet bedre kan forveksle Carl Frode Tiller med en helt vanlig småbarnsfar.

– Det krever disiplin å jobbe som jeg gjør, og jeg må ha faste rutiner for å komme i gang om morgenen, sier Carl Frode.

Når ungene er levert i barnehagen må han hente avisa, før han drikker kaffe av smurfekoppen sin og tar fatt på skrivinga.

Ikke dyster, bare alvorlig

Du skal ikke ha lest mye av Carl Frode Tiller for å oppdage at han er umåtelig dyster. Undertegnede prøvde selv å lese debutromanen Skråninga for et par år siden, men ble nødt til å legge den fra seg da hun innså at boka var i ferd med å føre henne inn i en alvorlig depresjon.

– Jeg er ikke dyster, men jeg er en alvorlig person, sier Carl Frode.

Han tror grunnen til at folk synes bøkene er dystre, er at han har det han kaller «en konfliktbasert innfallsvinkel».

– Det må være interessant og sterkt, og det må stå noe på spill. Jeg kan godt skrive om idyll, men da må det ligge en fare der om at den kan tapes.

Virkelighetsnær nynorsk

Da Carl Frode var ferdig med hovedfagsoppgaven sin i historie og ville begynne å skrive, slet han veldig.

– Jeg greide ikke å rive meg løs fra det akademiske språket jeg hadde brukt på universitetet, og det jeg skrev ble tørt og kjedelig.

Det endte med at Carl Frode gikk over til å bruke nynorsk i en alder av 28 år, enda han hadde skrevet bokmål hele sitt liv.

– Det var først da jeg fant forfatterstemmen min. Nynorsk ligger nærmere trøndersk, og gjorde skrivingen virkelighetsnær.

Kvalm og drittlei

Carl Frode Tiller har alltid visst at han skulle bli forfatter. Som tiåring skrev han sin første roman, og da han var fjorten skrev han en til. Den første handlet om farfaren.

– Farfar var en veldig flink forteller, og hadde masse røverhistorier om de harde tredveåra og om krigen. Det var fryktelig spennende for en liten guttunge som meg. Jeg rappa historiene hans, og satte farfar inn i hovedrollen, forteller han.

Bøkene står fortsatt i bokhylla til Carl Frodes far, men selv har han aldri lest verken dem eller noe av det andre han selv har skrevet.

– Rett etter at jeg er ferdig med en bok er jeg kvalm og drittlei av den. Det er litt dumt med å være forfatter; du må snakke om en bok på et tidspunkt hvor du helst bare vil glemme den.

Dukkeklær og brødsmuler

I alt har Carl Frode vunnet seks tunge priser i sitt nokså korte forfatterskap. Det virker imidlertid ikke som suksessen har gått ham til hodet.

– Jeg blir jo alltid glad når jeg får en pris, sier han og trekker på skuldrene.

Snart drar han til en internasjonal bokmesse i Frankfurt.

– Det beste hadde vært å fått solgt Innsirkling til Tyskland. Det er et stort marked der, og jeg prøver jo å forsørge en familie, sier han, og tar en slurk av smurfekoppen sin.

Kanskje vil det komme flere romaner i toppklassen herfra, mellom dukkeklær og brødsmuler. Kanskje vil de vinne priser også, uten at det vil forandre hverdagen til Carl Frode Tiller noe nevneverdig.