Proffdansere blir pedagoger

I likhet med andre kunstnergrupper sliter dansere med lave lønninger, og må skaffe seg arbeid ved siden av for å overleve. Noen velger å arbeide innenfor pedagogikk eller administrasjon, mens andre tar jobber som faller utenfor dansefeltet. Mens billedkunstnere har museer og gallerier, og skuespillere har teateret, så mangler dansekunsten institusjonelle rammer. På grunn av at danserne ikke er tilknyttet en institusjon, er de avhengig av prosjektstøtte for å overleve som dansere. Hvis ikke må de finne seg en annen jobb.

Forbundet for dansekunst, Noda, mener at dansekunstneres situasjon er unik, sammenlignet med andre kunstnergrupper. Dansere og koreografer har lavest inntekt, og er involvert i et felt hvor det mangler infrastruktur.

Ut av kjelleren

Ressurs- og kompetansesenteret Dansit flyttet inn i lokaler på Svartlamoen i 2009 med et ønske om å støtte og styrke dansefeltet i Trondheim. I Dansit arbeider Arnhild Staal Pettersen og Ingeborg Dugstad Sanders i den daglige driften av senteret. De disponerer egne produksjonslokaler for dans, og lar dansegrupper og koreografer utfolde seg der på dag og kveldstid.

– Tidligere har ikke dansekunstnere i Sør-Trøndelag hatt egne lokaler, men har vært nødt til å leie seg inn på treningssentre, bydelshus eller nøye seg med en kjeller, forteller Arnhild.

Dansit legger til rette for at dansekunstnere kan bosette seg i byen, og få muligheten til å drive med dans profesjonelt.

Mangler utdanningsmuligheter

I Norge finnes det danseutdanning i Stavanger og Oslo. Begge stedene har som mål å utdanne studenter som skal etablere seg som profesjonelle dansekunstnere etter endt studie. I Trondheim finnes det ingen utdannelse i utøvende dans. Ved NTNU er det eneste studietilbudet nordisk mastergrad i dans som er utelukkende teoretisk, og direkte rettet mot undervisning.

Ifølge Kine Strøm Braaten, leder av Jazz/Hip-hop seksjonen ved NTNUI Dans, er et utdanningstilbud innen dans i Trondheim etterspurt.

– Med en utdannelse i byen kunne kanskje nivået på dansen vært annerledes, sier hun.

Mange studenter velger å reise bort fra Trondheim for å studere. Tidligere medlemmer i studentdrevne PAS-dansekompani har flyttet til København og New York for å studere dans. For dem som reiser til utlandet er det ikke særlig attraktivt å komme tilbake til Trondheim, tror leder av PAS, Ida Brattbakk.

– Jeg tror de som vender tilbake til Trondheim etter å ha studert gjør det på grunn av at de har familie her, ikke på grunn av arbeidsmuligheter, sier Brattbakk.

Må drive pedagogikk

PAS-dansekompani består av både amatører og dansere som ønsker å drive profesjonelt med dansekunst. Ida Brattbakk ville egentlig studere dans, men på grunn av et tøft arbeidsmiljø og få jobbmuligheter valgte hun å ta en tryggere teoretisk utdannelse.

– Jeg tror det er veldig vanskelig å klare seg som danser i Trondheim. For å overleve som danser må du nesten knytte deg til undervisning på videregående skole eller drive en annen form for pedagogisk arbeid.

Kombinerer dans og jobb

Dansit har inntrykk av at dansekunstmiljøet i Trondheim er i en positiv utvikling.

– Dansekunstnerne her trives godt, det er et spennende, kreativt og positivt miljø, forteller Arnhild Staal.

Både Ingeborg Dugstad Sanders og Arnhild Staal er utdannede dansekunstnere, men har valgt å jobbe i fast stilling fremfor å være frilanser på heltid. Staal mener at det ikke nødvendigvis er negativt å jobbe med administrasjon eller pedagogikk ved siden av yrket som utøvende danser.

– Dansekunstnere generelt jobber med både utøvende, pedagogisk og skapende virksomhet, det ene er ikke bedre eller dårligere enn det andre.

Live Strugstad er en av de få som klarer å livnære seg som dansekunstner i Trondheim. Hun får hjulene til å gå rundt gjennom å arbeide med overlappende prosjekter. Hvor lenge hun klarer å fortsette slik er hun usikker på.

– Det er dette jeg vil, men jeg tar jo en sjanse, forteller Strugstad.

Hun er lite tilfreds med den økonomiske situasjonen til dansekunstnere i Norge.

– Hadde det vært et bedre marked ville det vært lettere å overleve.

Yrket som dansekunstner er preget av usikkerhet, og Strugstad forteller at hun ikke har booket aktiviteter langt frem i tid. I perioder kan hun være veldig travel, men plutselig kan det dukke opp en hel måned hvor hun har fri.

Danseren synes at det er et spennende dansemiljø i Trondheim, og har selv bosatt seg i byen på grunn av både familie og nettverk. Hun forteller at hun kjenner folk som har flyttet til Trondheim på grunn av at dansemiljøet er bra. Strugstad er ikke den eneste som forsøker å livnære seg som dansekunstner, og hun tror at nøkkelen til suksess er å være aktiv.

– Det er viktig å være med på det som skjer av profesjonell trening og kurs, og danne et nettverk, mener Strugstad.

– Det er egentlig bare å kjøre på, så begynner ballen å rulle.