Rævslikking på høyt nivå

OSLO ESS – STORSALEN – 13. OKTOBER

Til tross for kort løpetid i det norske musikkbildet, har Oslo Ess raskt utviklet seg fra et uerfarent Urørt-band til å ligge i front hva gjelder norsk punk-rock. Etter et ekstensivt konsertår i 2011, og en ambisjon om å holde hele 200 konserter i løpet av 2012, er det tydelig at gutta i Oslo Ess flørter med klisjéen «rockeband på evig turné». Denne gangen er det Samfundet og Storsalen som skal inntas.

Anton Ruud i Terapi har fått i oppgave å varme opp et nokså lunkent publikum. Seks menn med varierende mengde skjegg serverer nedstrippet og lavmælt melodisk viserock. De gjør et ærlig forsøk på å engasjere publikummet som er mer opptatt av sitt ølkonsum enn hva som foregår på scenen. Jeg merker en lettelse når de avslutter og øldrikkingen kan fortsette uforstyrret.

Omsider entrer de fire gutta fra tigerstaden scenen, den ene mer tatovert og med trangere bukser enn den andre. Der de står med sitt påfallende gjennomførte rockeimage, skulle man tro det hele var en parodi på en annen tid, en tid da Jokke og Raga regjerte. Publikum stilner avventende noen sekunder før det første gitarriffet skjærer gjennom Storsalen. Dette er ingen parodi, dette er ramme alvor, den norske punk-rocken er relevant som aldri før.

Sanger fra den nyeste plata, «Verden På Nakken, Venner I Ryggen», kommer på løpende bånd. En overbevisende vokal synger «så tøffe gutter vokser ikke på trær». Sangen handler om en kompis, men det kunne like gjerne omhandlet dem selv. Med litt rask hoderegning og den velkjente tøffhetsformelen (andel tatovert kroppsflate multiplisert med antall svettedråper i halvlangt hår), kan jeg nemlig konstatere at gutta havner farlig høyt på tøffhetsskalaen.

Innimellom låtene utbryter Oslo Ess gjentatte ganger hvor «jævlig bra» Trondheimspublikummet er. Folkemengden svarer med stadig akselererende respons. Her er rævslikkingen gjensidig. På et tidspunkt initierer til og med noen til mosh-pit. Dette ender imidlertid kun med et pinlig forsøk, da maks tre personer ser ut til å ville delta i den. Vi får holde oss til klappinga.

Avslutningsvis hyller Oslo Ess Trondheims egne Dum Dum Boys med en cover av «Tusen Etasjer Høi», før det hele kulminerer med fjoråret radiohit «Alt Jeg Trenger». Alle parter er mer enn tilstrekkelig tilfredstilt.

Oslo Ess vet nøyaktig hva publikum vil ha, og leverer intet mindre. Kan vi kalle dem Norges fremste live-band?