Ragnarok på kinolerretet

Gåten Ragnarok prøver å selge seg inn som en norsk Jurassic Park , eller Indiana Jones . På filmens flashy plakat står det norske skuespillerstjerneskuddet Pål Sverre Hagen og poserer sammen med den norske skuespillerstjernen Nicolai Cleve Broch. Under dem, i en ornamentert logo, står filmens tittel i beste DaVinci-koden -stil.

”Mennesket vet lite” blir stående som en catchfrase, der plottet forankrer seg i vår felles vikingmytologi. Jeg tenkte det var rimelig å vite så lite som mulig om filmen i det jeg gikk inn i kinosalen, bortsett fra at Gåten Ragnarok er en av årets store, norske filmsatsinger.

Og sannelig, gjennom de første minuttene av filmen fryktet jeg at dette kom til å bli, om ikke en stor, i hvert fall, en kjempenorsk film. Hovedpersonen Sigurd, spilt av Pål Sverre Hagen, er en lavmælt arkeolog og spesialist på vikinger. Til daglig har han en bedagelig museumsjobb. Han fremstilles som distre og fraværende, med hodet helt andre steder enn der det tburde være. Han er alenefar for barna, Brage og Ragnhild, da familien for noen år tilbake mistet moren til kreften. Sigurd lever derfor ikke i fortiden bare hva Norges historie angår, men også sin egen. Dypt utklekket av manusforfatter John Kåre Raake det altså.

Sigurds liv er på vent og museet er på randen av konkurs helt til Sigurds arkeolog-kompis Allan, spilt av Nicolai Cleve Broch, en dag dukker opp med et merkverdig funn, en runestein som arkeologvennene tyder som et skattekart. Dets mystiske symboler peker mot Finnmark. Sigurd får med seg barna og reiser nordover med Allan. De slår seg sammen med den svenske, arrete arkeologbaben Elisabeth, spilt av Sofia Elin, og den lokale, erkenordnorske guiden Leif, eller Bjørn Sundquist som han egentlig heter.

Ledet an av kartet føres ekspedisjonen stadig dypere inn i Finnmarks skogkledte ødemark, til et gammelt sovjetisk ingenmannsland og en mystisk innsjø.

Filmen skal jo angivelig basere seg på en del uløste arkeologiske vikinggåter, men det tar ikke lang tid før manuset viker unna for reinspikka eventyr.

Men, eventyr og eventyr fru Blom. Det er en del slenging og klatring i tau, ja visst, grotter og skoger, gravfunn og sågar nødbluss-skyting, men filmen er på langt nær så spektakulær som Indiana Jones og J urassic Park -filmene. Fritt vilt 3 -regissør Mikkel Brænne Sandemose har virkelig prøvd å lage den kanskje første, store, norske, eventyrlige sjangerfilmen, men lager etter min mening en anelse mer familievennlig Fritt vilt -film.

Jeg synes filmen har mer til felles med andre norske filmer, som Trolljegerne og Død Snø , da eventyrelementet i filmen blir så påfallende norsk. Med vikingmytologien som bakteppe, utfolder spenningen seg mer i naturen og i skyggene av fjell, sjø og skog enn i storslåtte digitaleffekter.

Men, dette fungerer bra, da filmen er svært bra på å bygge opp under spenningen, modig i disse heseblesende sjokkfaktor og CGI-tider.

Jeg tror ikke det var tilsiktet fra filmteamet sin side, men Gåten Ragnarok fungerte bedre som skrekkfilm enn en spennende eventyrfilm. Akkurat det kan hende er svært personlig, da jeg kun har én reell fobi her i livet, en fobi som fikk kjørt seg gjennom filmen. Uten å avsløre for mye av hvilken mystikk som lurer i filmen, kan jeg si såpass mye som at fobien er den for ferskvann, tro det eller ei.

Jeg, en voksen mann, skvatt tidvis drithardt til og trakk føttene opp i kinosetet. Jeg ville nok ikke tatt med de aller yngste på kino nå til helgen.

Med det sagt; jeg likte filmen, tidvis svært godt og tidvis mindre godt, men sånn er det jo ofte med norsk film.

Alt i alt et friskt innslag i den norske filmhøsten, og forhåpentligvis en foregangsfilm innenfor en spektakulær, norsk eventyrfilmtradisjon.