Rampete og sjarmerende
Jan Erik Vold liker å prate. Både på scenen, av scenen, om alt og om ingenting.
KULTURINTERVJU
– Dæven, sa jeg virkelig det? Det heter vel egentlig støvleskaft, gjør det ikke det? Jeg har tydeligvis blitt en lyriker i underbevisstheten, smiler Jan Erik Vold.
Digresjonens mester
Mange samlet seg da poeten lot praten gå om motstandskamp og sin far, Ragnar Vold. Faren som sa at terror underveis blir terror ved veis ende, og som var en del av Count Basie-bandet i norsk journalistikk. Vold forteller at dyktige folk ofte kommer i puljer, som Dylan og Lennon. At tendensen i dag er at sterke menn med dumme synspunkter får folk med seg, som Bush. Og at dersom snøen forsvinner er det tåplig å krangle om OL. Nå handler det om lyrikk:
– Noen liker ditt, noen liker datt, noen liker alt, mens andre liker ingenting. På samme måte som at noen liker ski, noen liker golf, noen liker begge deler, mens andre liker verken golf eller ski, men de liker kanskje å svømme. Jeg liker å svømme. Noen liker også å hoppe i fallskjerm og klatre i Himalaya.
Denne mannen evner å prate fra det ene til det andre, og nå har jeg falt av.
– Vil du til Himalaya?
– Jeg nei! Det finnes tindebestigere og det finnes grottemennesker. Noen klatrer utenpå fjellet, mens andre går inn. Jeg er definitivt et grottemenneske, ler den hvithårede lyrikeren.
– Er det symbolsk?
– Det er litt som loffen, man søker til det indre, sier Vold.
Bøllefrø og miljøkamp
Han sikter til diktet «Tale til loffen», som har blitt diktet mange forbinder med Jan Erik Vold.
– Det er ikke det at det ikke er bra, men det er ikke så mye bedre enn alle de andre diktene jeg har skrevet. Typisk at det folk vet om lyrikk etter krigen er at det er skrevet et dikt om en bolle.
«Skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring/og skjulte loffhulens åpning»
– Det er noe sexy med det. Både loffen og grotten. Det er litt rampete.
– Lønner det seg å være rampete som lyriker?
– Ja! Det finnes kjedelige dikt, og de er ofte skrevet av typiske urampete personer. Olav H. Hauge var riktignok ingen ramp, men han var gal, og det hjelper det også
Vold snakker om miljøet, og forteller at det å fly fra Oslo til Stockholm heter å drepe isbjørner.
– Flere bebodde øyer har allerede forsvunnet i havet. De ligger kanskje bare fem meter over havet, og hvis havet stiger blir det fire, tre, to og plopp. Vi må skjerpe oss, sier Jan Erik Vold alvorlig.
Kjærligheten
Jan Erik Vold er opptatt av livsprosjekt.
– Jeg er i den siste halvparten av livet. Da er det lettere å snakke om et livsprosjekt. Men jeg drømte aldri om å bli lyriker. Jeg leste Johan Borgen og ville skrive romaner. Slik gikk det ikke, men diktsamlingene er mine hemmelige romaner, røper Jan Erik Vold.
– Noen finner et livsprosjekt, andre får et fallende ufrivillig i hodet. Tenk på de som blir uskyldig dømt. Folk tenker at man er en morder, men fy faen så er man ikke det. Da blir frikjennelse en livskamp.
Vold tror livet handler om å få andre folks aktelse.
– Solstad har sagt at hvis man kan våkne, kle på seg og være våken hele dagen så har man et liv, sier lyrikeren. Han gnir seg i øyene, og tar på brillene. Øynene synes såvidt bak brilleglassene og det stor krusete hvite håret. Han tar en lang kunstpause før han smiler:
– Det er kanskje å legge lista litt lavt, men det er noe med det. Hvis man får noe ut av dagen har livet en mening.
