– Rart å være blant publikum
Overgangen fra artistlivet til livet som student var et antiklimaks.
Mathias Johansson, tidligere organist i punkbandet Honningbarna, setter seg rolig ned i kafeen på Dragvoll. Han kommer rett fra forelesning i litteraturvitenskap, og har en totimers pause før han skal videre til neste forelesning. I 2009 var han med på å danne Honningbarna sammen med fem venner fra musikklinja på videregående.
– Vi startet som skambankt coverband, men gikk etter hvert over til å lage egne sanger med sterke budskap og politisk engasjement, forteller han.
I 2010 debuterte Honningbarna med EP-en med samme navn som bandet, og året etter vant de tittelen “Årets Urørt”.
– Det aller beste med å vinne Urørt var frokosten på hotellet. På selve Urørt-finalen var det en tv-dame som fortalte oss hvordan vi skulle bevege oss på scenen og hvor vi skulle stå, men selvfølgelig tullet vi det til, sier Johansson og ler.
Ikke typen til bandlivet
Johansson sluttet i Honningbarna for to å siden for å begynne å studere musikkteknologi på NTNU.
– Det var mange ting som førte til at jeg sluttet. Det var mye jobb med mye reising, og jeg fikk ikke så mye ut av det der og da. Jeg hadde angst for at jeg bare skulle vase etter videregående, og derfor ville jeg heller begynne å studere, forteller han.
Med glimt i øyet forteller Johansson at han hadde en drøm om å bli rockestjerne da han gikk på barneskolen.
– Men jeg er ikke typen til bandlivet. Jeg tror en må ha en egen driv til å kjøre på. Det var fantastisk, men det fungerte ikke for meg. Jeg har ofte tenkt at det bare hadde vært å fortsette. Om jeg kunne gjort det i tre måneder i sommerferien, hadde jeg lett gjort det, men det er ikke noe som kan gjøres på si. Dersom jeg skulle gjort noe sånt igjen, måtte det blitt på et annet nivå, men jeg har ingen store planer om det for øyeblikket, sier Johansson.
– Ikke lett å høre på
Honningbarna var og er en nært sammensveiset vennegjeng, men Johansson sier at han ikke er noe flink til å holde kontakten med de andre medlemmene i bandet, og hyppigheten på samtalene varierer.
– Bandet har et ekstremt lukket miljø med vitser og sånn som er vanskelig både å komme inn i og ut av. Da Anders døde i fjor var det vanskelig å finne en ny trommis. Det endte med at det ble en en god kamerat kjent fra skolen som ble med. Noe annet ville vært for vanskelig, forteller han.
Johansson forteller om at da faren var på releasekonserten til Honningbarnas nye album “La Alarmane Gå”, tok han ned en konsertplakat fra en lyktestolpe for å henge den på kjøleskapet hjemme.
– Selv har jeg ingen plakater av Honningbarna hjemme, og har kun hørt gjennom det nye albumet to ganger. Det er ikke lett for meg å høre på, forteller han.
Antiklimaks å begynne på NTNU
Livet som student kan ikke sammenlignes med bandlivet, og Johansson sier at overgangen fra å ha 10 timer skole og øving per dag til kun å ha fire forelesninger i uka har vært brå.
– Det var et antiklimaks å begynne på NTNU. I tillegg begynner gjerne forelesningene ikke før i tolv- eller totida. Jeg prøver å stå opp tidlig, men det er vanskelig. Jeg skulle gjerne hatt en fastsatt dag, for det er fort at tiden bare forsvinner. Om jeg har en dag uten planer om å gjøre noe spesielt, er det fort at den dagen plutselig er over uten at jeg har fått utrettet noe, sier han litt oppgitt.
Spiller fortsatt for seg selv
Musikken er ikke lenger en like stor del av livet hans, men han har både gitar og keyboard som han spiller på for seg selv. Ellers forteller han at han ikke holder på med så mange hobbyer.
– Ofte når jeg gjør ting, gjør jeg bare én ting. Nå leser jeg mye, og siden eksamensperioden nærmer seg har jeg begynt å spille MineCraft med alle tolvåringene, forteller han med et smil.
– Rart å være blant publikum
Forrige uke var Honningbarna i Trondheim for å spille konsert på både ISAK og Byscenen. Da benyttet Johansson seg av muligheten til å se Honningbarna live.
– Konserten på ISAK var utrolig kul. Det var rart å være blant publikum og ikke oppe på scenen. Salen var full av folk, og mot slutten kom nesten hele publikum opp på scenen sammen med dem. De har blitt mer rockeband, men de har det samme budskapet de ønsker å formidle, sier Johansson.
